Fri og Fran

Vi ble rett og slett invitert hjem til Fran Healy i Travis.

- HERREGUD. Hvor er katten min?

Du kan høre at popstjernen Fran Healy puster tyngre. At han er redd.

- Jeg så den klyve over gjerdet der borte. Inn i buskene. Den har aldri vært utenfor døra før.

Fran Healy synger ikke lenger. Han skriker.

- Amby! Amby!

Han roper på naboen, også.

- Å, vær så snill. Mister jeg den, vil Nora, forloveden min, drepe meg. Nå har jeg reist fra Maldivene, vi har avbrutt ferien vår, for å gi denne katten kjærlighet. Og så stikker den av. Hva skal jeg gjøre? Det kan hende at hele katten ender sitt liv der ute.

VI HADDE HATT DET fantastisk hyggelig. Vi hadde fanget babyfrosker fra dammen i hagen. Fran hadde fanget dem i et glass, bare for å slippe dem ut igjen. Vi hadde sittet i mørket i stua, også. Fran hadde snakket om sitt nye liv. Gardinene var trukket ned. Fran kjælte med katten sin Amby. Vi gikk trappene opp og ned, helt opp til hans innerste, helt inn til det uoppredde soverommet hvor han hadde en bok om barneoppdragelse på nattbordet. Og til toppetasjen hvor han pleier å ta imot vennene sine, for å stille dem opp og male dem. Og vi hadde studert aktbildene hans, fra langt tilbake. Vi hadde sett på fotografiene av menneskene han elsker. Vi hadde hørt på den nyeste sangen hans. Vi hadde studert blomstene i vinduet. Hjemme alene hos mannen som fronter Europas største popband.

Og Fran Healy åpnet seg plutselig helt opp:

- Jeg er 28 år nå. Snart 30. Jeg har kommet til et skifte. En dreining i livet. Du begynner å tenke på...barn og slikt, jeg har tenkt på det nesten hver kveld nå i ferien. Du må bare skape balanse først. Det er bare balanse det står på. Jeg elsker balanse. I øyeblikket har jeg ikke balanse. Og du kan bare være ute av balanse i en viss tid, før du blir gal. Før du mister kontrollen helt. Før du taper alt. Jeg krysser fingre og tar en pause fra dette sirkuset.

FRAN HEALY. Med de funklende, intense, blå katteøynene. Han som holdt fast på at han aldri så seg i speilet, fordi han ikke ville vite hvordan han så ut. Skotten Fran, katolikken med den hvite buddha-sveisen. Han som følte seg som en trykkoker fra tid til annen. Som sa han var resultatet av et grusomt parforhold. Men som kunne skrive låter så rett fram lyse at de bare snek seg inn i minnet. Og som kunne være det mørkeste mennesket dagen etter. Som kunne åpenbare demonene sine. Han som tok karatetimer fra han var åtte år gammel for å beskytte seg mot mobben. Som fikk svart belte og alt. Men som innrømmet at han strevde med å hevde mannlige følelser. Fordi han hadde blitt fostret opp av en mor, en tante og en bestemor. Faren hadde ikke eksisterert for ham, siden mannen slo moren til blods da Fran var seks år.

HEALY SITTER I STUA nå, Crouch End, London. Så spinkel og vever. Han holder en kosekanin i hånden. Han kommer med denne innrømmelsen:

- Travis har vært for dominerende. Det er ikke rettferdig overfor kjærestene våre, familiene våre eller vennene våre. Det er derfor vi skal stoppe opp, roe oss ned littegrann. Jeg vil bare være helvetes normal. Få meg et liv. Travis har overskygget alt det andre i livet mitt så til de grader de siste fire åra. Jeg hadde ikke noe imot det før, men jeg kan ikke la dette fortsette. Jeg har gått med skylapper. «Gå så langt du bare kan, Fran», sa jeg. Helt til jeg stupte. Vi nådde denne erkjennelsen: «Vi må dra hjem nå». Vi sa: «Vi vil ikke ha noe liv igjen hvis vi blir værende».

FRAN HADDE ALLEREDE sporet stygt av en gang.

- Tre fjerdedel av plata var ferdig. Vi hadde sluppet opp for gode sanger. Jeg måtte komme opp med fem nye sanger på to måneder. Jeg følte dette gnagende presset. Det hang tungt nedover den lille kroppen min. Jeg ble sittende å gråte. Presset fikk meg til å jobbe også. Men jeg gjør ikke det igjen. Jeg skal være mer forsiktig nå, ikke blåse ut alt det siste minuttet. Ikke for det, jeg kan fortsatt kjenne meg deprimert. Istedet for å si ifra at jeg er ulykkelig, så trykker jeg det ned. Og så blir du følelsesmessig tilstoppet. Du kommer ikke ut av det. Men jeg er mye lykkeligere enn før. Jeg har det bedre i hodet. Det jeg elsker mest, er jo å skrive. Men du kan bare gjøre det i små perioder. Fordi du er tvunget til å tilbringe resten av tida i «maskinen». Jeg kaller musikkindustrien for maskinen. Den er så forferdelig. Så strukturert. Og du blir overkjørt av den. Du ender opp med å skjønne: Dette har ingenting å gjøre med det vi ville i første omgang.

«Maskinen» kan nesten ikke vente på at Fran skal komme opp med mer magi.

- Hver gang jeg tar opp gitaren min, håper jeg bare på at det vil komme ut noe interessant. Stort sett gjør det ikke det. Jeg kan føle meg ydmyket, av skittsang etter skittsang. Jeg tenker «Herregud, jeg er elendig». Av og til sitter jeg her med et selvbilde som er mindre enn null. Det gode er at jeg kan forsvinne i London. Ingen bryr seg en dritt. Om jeg hadde bodd i Glasgow, ville jeg ha blitt minnet på Travis. Du går nedover gatene i Glasgow, du bærer trusene utenpå buksene dine. Som en supermann. Folk er gale der. Jeg blir redd.

Albumet «Invisible Band» har solgt i sju millioner eksemplarer nå.

- Når du spiller i et band og får betalt en forferdelig mye penger, kan du ikke bli voksen. Jeg føler meg som 12 år akkurat nå. Og her sitter jeg med huset mitt. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Men jeg har massive ambisjoner. Det er noe jeg aldri kan bli kvitt, ønsket om å nå mennesker, bevege mennesker. Jeg har skrevet mye i sommer. Jeg har lært meg å ikke tenke på veien. Jo, når du lærer noe, som å sykle på sykkelen din, tenker du så hardt på det. Og faller av. Men fra øyeblikket du slutter å tenke, kan du faktisk gjøre det. Sykle. Å lage sanger har blitt som å sykle.

DET ER NÅ Fran Healy avslører hemmelighetene:

- Jo, vi har testet sangene våre på barn. Jeg skal forklare deg hvorfor: Før du lærer å snakke, er du fullstendig pur. Du har bare én stemme, stemmen som sier «jeg er sulten og trøtt». Når du lærer å snakke, får du to stemmer. Den sanne, stille stemmen, og stemmen du snakker med. Altså, om en låt er pur og ikke kommer fra hodet ditt, og ikke er et utslag av at noen har prøvd hardt, blir den satt mer pris på av barn. En venn kom på besøk til meg med datteren sin på to år. Hun var utrøstelig. Jeg spurte faren om det var greit å sette på den nye sangen vår. Jeg skrudde opp. Og så skjedde det noe. Jenta slapp alt hun hadde i hendene. Reaksjonen var ikke til å tro. Hun smilte over hele fjeset sitt. Du kan spille en annen sang til barn, og så oppleve at de ikke reagerer. Som om de er døve for den. Slik bruker vi barn for å finne de beste låtene. Og det er det jeg tenker på nå. Det er to typer mennesker. Det er de menneskene som hater Travis. Som hater sangene, hater oss. Og så er det de som forstår det. De trenger ikke elske det, men de tar det. De som ikke liker Travis...jeg tror de er fullstendig avskåret fra følelsene sine. De er så usikre at de skaper denne store veggen rundt dem selv. Som barn ville de ha ropt «yeah!». Som voksne svarer de «Er du dum?». Derfor skaper de denne personen utenfor dem selv. Som er så solid. Men med denne stillheten, denne stemmen, inni seg.

- MEN TA PLASS i hengekøya mi nå, sa Fran.

- Len deg tilbake. Slapp av. Lukk øynene. Der er du. Sånn har jeg ligget de siste dagene. Jeg har sovnet, og våknet av disse rare drømmene mine.

Det var akkurat da katten forsvant. Da panikken brøt ut. Popstjernen Fran løp bortetter gresset, han ropte. - Amby!

Amby døde ikke. Gjenforeningen var så hjertelig. Av pur lykke spilte Fran Healy sin nyeste sang for oss. En av klodens mest naturlige låtskrivere så på oss. Han sa:

- Jeg er litt stolt av hvordan stemmen min og sangene mine har forandret seg. Det er som da jeg var ung, og målte meg opp mot veggen. Jeg sto der. Og så kom moren min med blyanten, merket av, mens jeg tok noen skritt bort. Og da så jeg at jeg hadde blitt littegrann høyere. Litt større. Men det føles ikke slik før du ser det.

Fran Healy står der og tenker på den første gangen han så det med Travis. Den dagen, i Glastonbury, da han sto og sang «Why does it allways rain on me?» Da han kom til refrenget brast himmelen. Regnet skylte ned over 100000 mennesker.

Dagen etter sto det i avisa at Fran Healy var popguden.