Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Thomas Dybdahl - «Fever»

Fri og leken Dybdahl

Thomas Dybdahl har droppet L.A. og i stedet lekt seg hjemme i Sandnes.

NY STIL: Thomas Dybdahl har byttet ut Los Angeles med Sandnes og gått nye veier på albumet «Fever». Det har han gjort lurt i. Foto: Petroleum Records
NY STIL: Thomas Dybdahl har byttet ut Los Angeles med Sandnes og gått nye veier på albumet «Fever». Det har han gjort lurt i. Foto: Petroleum Records Vis mer

ALBUM: Thomas Dybdahl har både lagd et glimrende album («What's Left Is Forever» fra 2013) og et mindre spennende album (i overkant melankolske «All These Things» fra 2018) i Los Angeles, begge med selveste Larry Klein (Joni Mitchell / Melody Gardot / Tracy Chapman / Herbie Hancock m.fl.) som produsent.

«Fever»

Thomas Dybdahl

5 1 6

Soul/pop/funk

2020
Plateselskap:

Petroleum Records

«Dybdahl er hjemme.»
Se alle anmeldelser

«Fever» er et godt eksempel på at han godt kan holde seg hjemme i Sandnes - når du er så heldig at du kan ta med deg det beste du har lært der borte og utvikle det og leke deg i hjemmestudioet.

Eksperimenterer

«Det er lett å få en 'mer av det samme'-følelse, en 'hørt det før'-følelse, og det er et dårlig tegn», skrev jeg da «All These Things» kom for halvannet år siden.

Dybdahl må ha tenkt det samme, for han har begynt å eksperimentere mer med lydbildet og tenkt annerledes denne gang. Blant annet har han koblet Telecasteren til en firespors Tandberg-opptaker, en sånn alle vi som var mer enn normalt opptatt av musikk på 70-tallet hadde på gutterommet.

Han spiller de fleste instrumentene sjøl denne gang, men har fått hjelp av sin faste studiomakker Håvard Rosenberg. Og - de har brukt den tida de trengte. Det er en av fordelene med hjemmestudioer. Men - de kunne godt brukt enda mer tid, for vel 27 minutter er i korteste laget for et album. Vi hadde tålt mer av dette.

Annerledes sanger

Dybdahl forteller at han la vekk kassegitaren og at det automatisk kom litt annerledes sanger. Det er tydelig i åpningen «45» og tittelsporet, den pulserende soulflørten «Fever».

«45» avslører for øvrig at snart 41 år gamle Dybdahl er rammet av 40-årskrisa og frykter det verste:
«'Cause I'll be 45 with nothing to show for
And I'll be 45 with nowhere to go
Yeah I'll be 45 with nothing to show for
Yeah I'll be 45 with a broken soul»

Lettere stemning

Det er ikke en radikalt forskjellig Dybdahl vi hører, men det er en lettere stemning på albumet. Det er noe fritt og ubundet og ikke minst lekent over låtene. Du finner det i mange av sangene, også i det (litt unødvendige) instrumentalsporet «Intermission».

Ekko fra 2002

Dybdahl har med seg de beste elementene fra L.A.-platene (en av låtene har til og med fått tittelen «On My Way To California»). «Call Me By Your Name» går i soulretning. Du hører også ekko fra hans tidligere (melankolske) musikalske liv helt tilbake til starten i 2002.

I denne kategorien kommer det som er albumets høydepunkt helt til slutt. Smektende «The Last Song» kan oppfattes både som en slags statusoppdatering og en kjærlighetserklæring. Her er jeg nå, liksom, på vei hjem: «I left my heart in New York City / I left my voice in Tennessee (...) If this is the last song I ever write / If this is a start of something new / If these were the final words I hope you know / I wrote them for you».

Fengende

Før det hører vi et par andre godbiter, sommerlett og luftig, velprodusert vestkystpop i «Then There Was You» og fengende og refrengvennlige «Dance The Pain Away» - som er veldig forskjellig fra det vi er vant til fra den kanten. Thomas Dybdahl har tatt tilbake kontrollen, og det kler ham meget bra.

Hele Norges coronakart