Fri oss fra dinosaurene!

FILMDIREKTØR: Teatersjefer, filmdirektører og andre kunstneriske ledere utøver et subjektivt, faglig skjønn i arbeidet sitt. En enkeltpersons kunstsyn skal ikke kunne prege repertoar eller kunstneriske ansettelser i flere tiår. Derfor har det vært regelen i norsk kulturliv at slike lederstillinger er på åremål. Nå er Kultur- og Kirkedepartementet i ferd med å bryte med dette prinsippet i ansettelsen av direktør for Produksjon- og Utviklingsområdet i det nye Filminstituttet.

Regjeringens politikk på filmområdet er under omlegging. Norsk Filminstitutt, Norsk Filmfond og Norsk Filmutvikling skal slås sammen til et nytt Filminstitutt, med åpning den 1. april. Prosessen har vært halsbrekkende rask, men konstruktiv og åpen. Vi i filmbransjens organisasjoner har hatt en aktiv dialog med myndighetene underveis. Vi er tilfredse med å ha blitt inkludert på alle stadier i prosessen og gleder oss til å samarbeide med det nye Filminstituttet.

Men når det gjelder spørsmålet om åremål har Departementet vendt det døve øret til. I høringsuttalelser og innspill har vi gang på gang fastslått at ledere som foretar kunstneriske prioriteringer ikke må sitte på ubestemt tid. Det nye instituttets interimstyre, oppnevnt av Departementet selv, deler vårt syn: Åremål demmer opp for sementering av posisjoner og konsentrasjon av makt på få hender over lang tid – noe Norges lille filmbransje har vært preget av tidligere.

Filminstituttets direktør Nina Refseth, som selv sitter på åremål, skal ha fem direktører under seg. Ifølge Departementet er de administratorer og får derfor faste stillinger. Bare fagledere kan ansettes på åremål. For oss er det åpenbart at direktøren for Produksjon og Utvikling er en fagleder, som i stor grad må utøve filmfaglig skjønn. Ifølge stillingsutlysningen har direktøren bl.a. ansvar for: «å virkeliggjøre målene for norsk audiovisuell produksjon gjennom forvaltning av tilskudd til utvikling og produksjon av audiovisuelle verk», «faglig oppfølging og koordinering av avdelingens faglige personale» og «budsjettdisponeringsmyndighet innenfor området.» For dette kreves «dokumenterbar kunnskap om og innsikt i filmproduksjon» og «filmfaglig vurderingskompetanse».

Direktørene for Norsk Filmfond og Norsk Filmutvikling, som ivaretar samme funksjoner i dag, har vært ansatt på åremål. Hvorfor blir oppgavene plutselig administrative i det institusjonene slås sammen?

Det lages knapt spillefilm i Norge i dag uten at det statlige tildelingsapparatet har vært inne i bildet. Nærmere en «kunstnerisk leder» kan man altså ikke komme i norsk filmproduksjon. Bransjen – og sikkert også Departementet – ønsker seg en sterk og markant leder på området. Den personen, som skal virkeliggjøre målene for norsk filmproduksjon, forvalte 250 millioner i støtte, og være førende i ansettelse og oppfølging av de mektige filmkonsulentene, kan umulig være en ren administrator! Han eller hun må tvert imot ha solid kunstnerisk kompetanse og klare visjoner for norsk film. Hvorfor skal den nye sjefen – og bransjen – belastes med muligheten for en direktørstilling på livstid?

Vi appellerer til Departementet om å våkne i tolvte time, omgjøre sin beslutning og la være å gjøre en feil som kan komme til å ri filmproduksjonen i flere tiår fremover. Det blåser en frisk vind gjennom norsk filmbransje nå. Det siste vi trenger er nye dinosaurer.