Fri oss fra fasiten

KARRIERE OG BARN: Det personlige er politisk, men noe er bare privat. Verken feminister eller andre bør gjøre sitt eget liv til fasit for alle andres.

NINA BJØRK og Linn Stalsberg har fått barn - og den siste uka har Dagbladet, Klassekampen og NRK gitt oss andre innblikk i alt det betyr for dem. De to har fått livene sine snudd på både huet og vranga: Det er ingenting de heller vil enn å bruke all tid sammen med barna sine. De vil ikke lenger satse alt på karriere, de tviler på at barnehagen er god nok for barna deres som er det viktigste i verden og blir slått av følelsene som nybakt forelder. Bjørk og Stalsberg har funnet ut at de ønsker seg en mer tradisjonell kvinnerolle enn de trodde. Vante oppfatninger vrenges raskere enn skitne bleier og de to revurderer sine tidligere bastante oppfatninger om barnepass og barnehager. Plutselig er Moren ikke en foraktfull teaterrolle uten navn, men selve Drømmerollen. Så langt alt vel. Men det er ikke sikkert at alle andre har det på akkurat samme måte.

ALLE HAR EN FAMILIE. Alle har et kjønn. Derfor føler alle at de har en berettiget mening på dette feltet. Det kan være demokratiserende, men det kan også føre til feminin kulturimperalisme. I både kjønnsstereotypene og feminismens kjerne ligger en idè om «det gode kvinneliv». Laila Dåvøy har sin versjon av det gode kvinneliv. Nina Bjørk har sin. Og statsfeministene har sin idé - med deltidsjobb mens man avler barn til den sosialdemokratiske staten. Problemet oppstår når man prøver å gjøre sin egen visjon til allmenn standard.

Simen Tveitereid gikk i Dagbladet 12. november til angrep på den moderne to-karrierefamilien. Tvetereid lurer kritisk på om foreldre prioriterer karriere framfor barn - eller rettere sagt, om kvinner gjør det. I Klassekampen har spaltist Linn Stalsberg sagt mye av det samme. Nina Bjørk har blitt ønsket velkommen til kristendemokratene etter utspillet om at feminismen må revurdere sin utopi om at det gode kvinneliv er å kombinere jobb og karriere. Bjørks forslag er radikale og trosser det feministiske mantraet om at barnehage er best for barna, når hun skisserer opp sin forbud mot heltidsarbeid for småbarnsforeldre, seks timers arbeidsdag og forbud mot barnehage for barn under 2 år. Kan dette skape mer frihet i forhold til hvordan foreldre lever livene sine? Hvordan kan Bjørk med sine egne erfaringer med moderskap og barnehage generalisere dette til å være beste løsning for alle kvinner?

De med taleståsted og talerett kan fortelle oss alle hva som er det gode kvinneliv, og få deg til å skamme deg hvis du ikke lever opp til det. Den enkeltes måte å leve kvinnelivet på - min erfaring av å være mor - er den universelle og beste måten å organisere livet på. Nina Bjørks retorikk lider av dette, på samme måte som de retorikken til de ihuga barnehage-forkjemperne lider av det. Det ligger an til feministisk bikkjesalgsmål, med sårede mødre på begge kanter som skyver sine barn foran seg.

FELLES FOR BEGGE fronter er at de lider av en partikulær virkelighetsoppfatning . De gjør sin egen, private versjon av det gode kvinneliv til en allmenngyldig norm. Fokuset blir på moren og den enkelte kvinne - ikke på samfunnet rundt.

Feminister bør ikke lage verken ideologiske overbygninger, ny politikk eller nye standarder for hvert eneste lille valg de foretar seg i sitt personlige liv. Enhver politisk oppskrift på «det gode kvinneliv» eller feministliv er autoritær. Nina Bjørk spør om det er barna som har måttet betale prisen for kvinnenes frigjøring. Spørsmålet burde heller være hvem som skal betale for at samfunnet skal føres videre. Å føde barn er en essensiell del av samfunnsproduksjonen, derfor må samfunnet legge til rette for at det skal være både mulig og ønskelig å få barn. Hvis kvinnene må velge mellom karriere og barn, viser tall fra resten av den vestlige verden oss, at de føder færre barn. Disse kvinnene må ta det valget som menn aldri har måttet ta; mellom familie og karriere. Menn har også etterkommere - det er bare at omkostningene er lagt på kvinnen.

I dagens Norge fører dette til at ni av ti kontantstøttemottakere er kvinner. Det fører til at halvparten av alle yrkesaktive kvinner jobber deltid. Og det fører til at de samlede lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er på 5000 kroner i måneden. Lovverket sørger for at de fleste familier taper på at mannen tar ut mer permisjon enn den lovpålagte. Å rydde opp i lovene slik at fedre får eget inntjeningsgrunnlag vil koste staten 54 millioner i året. Den karrierekåte feminismen, som hevder at arbeidet adler kvinnen og at styrerommet er det ypperste målet, er heller ingen løsning. I hvertfall ikke for oss alle.

FOKUS MÅ FLYTTES vekk fra den enkelte families valg av omsorgsløsning. Vi må heller snakke om de kjønnsurettferdige betingelsene som kvinner og menn gjør sine valg under. Betingelsene arbeidslivet setter for at det skal være mulig å kombinere jobb og familie. Betingelsene som barnehagetilbudet setter for at foreldrene skal kunne være trygge på at barna har det bra i barnehagen. Betingelsene som økonomien setter for hvem av foreldrene som kan være hjemme med barna på hel- eller deltid. Feminismen må vekk fra fokuset på det gode kvinneliv, vekk fra Kvinnen som sin kjerne - og over på hvilke betingelser for frihet, likhet og personlig autonomi vi har som ferske fedre, blivende mødre eller bestemødre. Vi må måle de politiske virkemiddelene etter om de skaper bedre betingelser, ikke om de følger den moteriktige malen for kvinnelivet. Feminismen må erobre utopien om muligheten til å leve ulike liv. Feminismens ideal må handle om et kjønnsrettferdig samfunn, hvor alle (inkludert kvinner) har rett til personlig autonomi. Det er mer frihet, likhet og rettferdighet vi vil ha - ikke enda en myte om «det gode kvinneliv».

VI ØNSKER OSS et samfunn der de to eneste reelle mulighetene ikke er å la barna lide i dårlige barnehager eller at mor skal være hjemme. Som feminister bør vi konsentrere oss om å finne løsninger som legger til rette for at vi skal få gjøre individuelle valg. Der Linn Stalsberg og Nina Bjørk kan jobbe sekstimersdager for å tilbringe mer tid med barna - og likevel tjene fulle pensjonspoeng. Der menn anses som like gode omsorgspersoner som kvinner. Der det er lov og mulig å gjøre ulike valg - også dumme valg. Som Feministisk Initativs Lotten Sunna og Gudrun Schyman sa det i Aftonbladet onsdag denne uka: Det er på tide å befri barna fra martyrliknende mødre og fraværende fedre. Barnas beste kan brukes for å vinne et hvilket som helst resonnement, enten det nå gjelder barnehager eller toårige foreldrepermisjoner. Sannsynligvis er virkeligheten så enkel at barna har det best når foreldrene har det bra og de har oppmerksomme mennesker rundt seg. Hver familie er forskjellig. Derfor må den enkeltes private valg aldri gjøres til fasit for alle andres.