Pressenestor  Per Edgar Kokkvold hyllet den Egyptiske presidenten al-Sisi (på midten i bildet), en mann som fortsatt ikke har svart for overgrep og menneskerettighetsbrudd fra eget militærregime, i en kommentar om Islam og Rasisme i Aftenposten sist uke.   Foto: NTB Scanpix
Pressenestor Per Edgar Kokkvold hyllet den Egyptiske presidenten al-Sisi (på midten i bildet), en mann som fortsatt ikke har svart for overgrep og menneskerettighetsbrudd fra eget militærregime, i en kommentar om Islam og Rasisme i Aftenposten sist uke. Foto: NTB ScanpixVis mer

Fri oss fra fundamentalistene

Norge bør heller bygges på Wergelands verdier enn på nok et tiår med gnål fra ytringsfrihetsfundamentalister.

Meninger

Det var i Paris det skjedde. Rett før Henrik Wergeland i juni 1839 leverte inn sin historiske anmodning om å oppheve leddet i Grunnlovens paragraf 2 som nektet jøder adgang til Norge, satt han i sin leilighet på Grønlia og røkte. Med ett husker han hvem han fikk tobakkssnadden av: Nemlig av «to marokkanske jøder» i Paris åtte år tidligere, i de revolusjonære julidagene 1831.

Wergeland får så en sekulær åpenbaring, slik han skildrer det i sin nærmeste uomtalte epistel «De egentlige Ophavsmænd til Jødenes Emancipasjon». For hva fortalte jødene fra det muslimskstyrte Marokko ham i Paris? Jo: «Jeg erindret iblant annethvert ord, jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt, at den var tålelig imot i flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

Årsaken til at Wergeland startet sin kamp mot den jødeparagraf hans far hadde kjempet inn i Grunnloven 25 år tidligere, i kontrast til dansk jødevennlighet i 1814, ligger i muslimsk-jødisk samarbeid i Nord-Afrika. Eller som vår nasjonaldikter konkluderer: «Æren ikke min, men de to marokkanske jøders.»

Wergeland endrer så norsk historie ved å sende Stortinget forslag om grunnlovsendring, der det står: «De orientalske og afrikanske Jøder... i det Hele behandles menneskeligere af Mohamedanerne.» På dødsleiet, i brev 17. mai 1845 til sin prestefar, erklærte han så: «Jeg dør som Deist, som en Allahs Oprigtige Dyrker».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye har endret seg både i Norge og Marokko siden 1830-tallet. Mens utbredt jødeforakt har slått rot i muslimske land, spesielt etter de senere tiårs Israel-politikk, arrangeres det nå Pegida-marsjer i Norge, som et av få land i Europa. Pegida-leder Max Hermansen løftes på flere måter inn i varmen 26. januar, noen timer før 70-årsmarkeringen av Holocaustdagen. Samme dag: Musiker Suzanne «Sisi» Sumbundu skriver i Dagbladet landets eneste minneinnlegg i en avis for Benjamin Hermansen, 14 år etter at han ble drept på åpen gate av nynazister.

Da har noe gått galt. Og da har vi i dagens Norge noe å lære av Wergelands budskap, som nå etter terroren i Paris 7. januar og København 14. februar. Dikteren ville nok ha snudd seg i graven hvis han så hvordan Paris-terroren ble brukt politisk her hjemme. Blodet var ikke størknet på tegnerne i venstreorienterte Charlie Hebdo før den kristenkonservative Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk dukket opp på VGTV. Øyeblikkelig begynte den erklærte ytringsfrihetsfundamentalisten å rette anklager mot noe Ap-leder Jonas Gahr Støre sa for ni år siden, velvillig akkompagnert av VG-redaktør Hanne Skartveit. Istedenfor å hedre magasinets medarbeidere for å drive satire mot både kristne, jøder og muslimer - altså religiøs makt - kom et stormangrep mot Aps tidligere utenriksminister.

Ikke bare virker våre ytringsfrihetsfundamentalister overrasket over at Al-Qaida-inspirert terror kan ramme også i Vest-Europa, noe folk flest nok har fått med seg etter 11.09.2001 og Madrid 2004. De virker sjelden se at UD har en annen rolle enn en blåblogger på Minervanett. Dermed kan man ikke anerkjenne at Støre i 2006 antakelig reddet liv ved å uttrykke seg diplomatisk, i likhet med andre utenriksministre i Europa.

I Paris-blodtåka ble mye rødt. Hilde Sandvik, debattredaktør i Bergens Tidende, gikk ut i Klassekampen under tittelen «Ville stanset terror» og erklærer at «angrepet i Paris ville trolig ikke ha skjedd hvis flere medier trykte Muhammed-karikaturene i 2005».

Det er nok morsomt med kontrafaktiske spekulasjoner også for de som selv unnlater å slå opp Charlie Hebdos Jesus-karikaturer. Men når man nå lever i den villfarelse at en kollektiv presseaksjon med karikaturer i Norge, et brudd på pressens uavhengige oppdrag, ville stanset al-Qaida-angrep i Europa - da er det på tide å vekke ytringsfundamentalistene fra deres Tornerose-søvn. Vi har et Midtøsten som står i flammer. Og et Sør-Europa på det økonomiske bristepunktet! Da bør noen ha en alternativ politikk til kun å trykke politisk korrekte tegninger. Noe annet vil være blodig naivt.

En stund lettet blodtåka i Norge. Det viste seg at Al-Qaida i Jemen sto bak Paris-terroren. Det kom fram at Kouachi-brødrene drepte en muslimsk politimann, mens en muslimsk ansatt fra Mali reddet jødiske kunder i kosherbutikken. Da en 22-årig kriminell drepte to i København lørdag, var det plutselig ingen angrep på Støre lenger. Men pressenestor Per Edgar Kokkvold går isteden ut mot Bush og erklærer at han lyver:

«Dette har ingenting med islam å gjøre, sa president George W. Bush etter terroraksjonene i USA 11. september 2001», hevder Kokkvold. Som nå anklager både Bush og Cameron for «løgn», mens Egypts president al-Sisi hylles.

Men nei, det Bush sa 17.01.01 var snarere: «The face of terror is not the true faith of Islam». Bush sine taler er fremdeles filosofiske perler i forhold til våre neokonservative fundamentalister og deres feilsiteringer.

For ikke overraskende: De som har styrt dette ordskiftet i over et tiår nå, drøfter aldri hvordan man kan motvirke et såkalt islamistinspirert terrorangrep her i Norge. De lytter nok lite til kloke ord fra Erna Solberg. Eller til det Danmarks Helle Thorning-Schmidt sa søndag: «Det er ikke en kamp mellom muslimer og ikke-muslimer. Det er kampen mellom frihet for den enkelte og en mørk ideologi.»

Våre statsministere presses av sterke røster som ikke vil snakke om politikk, økonomi eller ideologi - kun om religion, «kultur» og islam. Også Kokkvold poengterer at «demokratiene må ha muslimene med seg. Uten dem blir kampen håpløs». Men vi skaper neppe et mer fredelig Europa hvis vi skal øke de evige, enøyde «islamoppgjørene». Da risikerer vi å bli motsatsen til islamistenes monomane vektlegging av «oppgjøret med Vestens feil». Og blir vi et speilbilde som bekrefter fiendebildet til al-Qaida/IS, kan vi selv dytte flere unge menn over til deres rekker. Dét tjener kun et fåtall på.

Jeg tror det vil tjene flere hvis vi klarer å vise ínnad og utad at vi står på ytringsfrihetens og mangfoldets side - mot enfoldets ekskludering og deportasjonsønsker. Da vil vi også lettere stanse at kriminelle slippes løs i utide. Vi trenger å forstå, og vise at vi forstår, forskjellen på terrorister og inkluderte borgere.

Så langt har høyreekstrem terror tatt 78 liv i Norge på 2000-tallet, al-Qaida-inspirert terror har tatt null. Men dette kan fort endre seg, og da vil nok heksejakten starte for fullt. Derfor trenger vi mer beredskapskunnskap - for å bevare fatningen, sånn som danskene klarer nå. Wergelands ukjente jødeparagrafopplevelse er en start. Hans motpart Welhaven taler også til oss i dag:

«Og om vi nu forskanset oss her hjemme/ Vant vi da ekte norskhet i vår tvang?/ Nei fremmed frukt gror alt på Norges vang/ Og fremmed visdom i vårt norske nemne.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook