Fri oss fra kjønnsklemma!

JEG VÅKNET EN DAG og merket at noe var i veien med mannsrollen min. Den var helt innskrumpet, og verket noe aldeles for jævlig. Så husket jeg at de store, sterke kvinnene hadde pisset på den. Kalt den stygg, gammeldags og ubrukelig. Det sto i avisen, så jeg antok det måtte være sant. Jeg så ned og ristet på hodet: «Du er visst i krise, gamle gutt.» Den lutet seg i skam. Jeg klappet den, gav den litt mat, og tok den med ut for å gå tur.

Men ingenting hjalp. Mannsrollen var og ble nedfor. Det virket nesten som den nøt sin egen elendighet. Til slutt ble jeg så irritert at jeg tok fram børsa og løste den fra pinen. Jeg begravde levningene i hagen og forsøkte å glemme hele greia. Det gikk forbausende fint. Plutselig skjønte jeg hvorfor: Mannsrollen spiller ingen rolle .

Det var en befriende tanke, nesten berusende i sin enkelhet. For første gang på lenge følte jeg meg som en lykkelig mann. Jeg så ut av vinduet. En ung feminist som bodde tvers over gata, sto og smilte mellom gardinene. Vi nikket lurt til hverandre, løp ut i sakte kino og smeltet sammen i en het omfavnelse, midt i trafikken. Bilene stoppet og begynte å tute. Av ren glede. Folk pekte på oss, klappet og lo og jublet. Noen hadde tårer i øynene. De skjønte begivenhetens alvor: Kjønnskampen var over. Den moderne kvinne og mann hadde endelig sluttet fred.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIK KAN MAN DRØMME. Men debatten must go on . Ikke før hadde vi vent oss til ny-ny-feminismen, som går ut på å lage kompendier av diverse pikers tilfeldige frustrasjoner, helst henlagt til puberteten, uten relevans for verken kjønnspolitisk teori eller praksis, så får vi vite at mannen er den virkelige taperen.

La oss rekapitulere. Det har vært synd på kvinnene siden patriarkatets morgen. Feminismen reiste kjerringa, men opplevde deretter et «backlash». Så fikk mennene whiplash i møte med det nye sterke kjønn, og greier i dag ikke å se karrierekvinner i øynene uten nakkestøtte. Karrierekvinnene finner ikke passende partnere, mens mennene klager over karrierekvinnenes klaging. Alle har det følgelig ille, men akkurat er det visstnok litt verre for mennene. Noen synes riktignok ikke synd på mannen, i hvert fall ikke ennå. Og det er fortsatt veldig, veldig vanskelig å være kvinne. Det må vi ikke glemme. Nei da.

KJØNN SELGER. Det nye er at kjønn selger momsfritatte varer. Forlagene spyr ut bøker om sutrepiker, harryfyrer, matriarker, guttegutter, ninjajenter eller drømmemenn. Bølgen hypes med annonser over doble helsider, og pressen pisker opp stemningen. I jakten på tilstrekkelig enkle og polariserte fenomener (SLIK er dagens kvinne/mann), oppstår rene fantomer (mannlige BLAUTFISKER og kvinnelige BULLDOSERE) som skremmer alle tenkende mennesker bort fra debatten. Vi skjønner imidlertid at kjønnskampen har fått nytt innhold: Hvem har gjort seg mest fortjent til medynk? Hvem er sterk nok til å innta hoved-offerrollen? Kampen står ikke lenger om makten, men om avmakten. 252 Det har aldri vært lett å være menneske. I stedet for dyriske instinkter fikk vi valgfrihet og ansvar. Begge deler øker dramatisk når tradisjonelle normer og livsformer forfaller, og en selv må ut og shoppe verdier og livsstil. Mannsrollen er i oppløsning. Som foreldrerollen, yrkesrollen og hvilken som helst annen rolle i samfunnet. Uklare, mangfoldige og skiftende forventninger møter både kvinner og menn. Vi skal alle være sterke, myke, sexy, lekne, ansvarlige, empatiske og resultatorienterte. Hvorfor behøver vi da å kjønne debatten? Hvorfor presse hverandre inn i en kjønnsklemme som hindrer oss i å se våre felles problemer og muligheter?

SUSAN FALUDI har intervjuet taperne i moderniseringsprosessen, sønner av arbeidere oppdratt til etterkrigstidas kjønnsrollemønster. UUU-erne - unge, urbane, utdannede menn(esker) - kort sagt: Dagblad-lesere er vinnerne som må dikte for å få noe å syte over. Kanskje er det patetisk å dra med gutta på tur, lage mannemesser, være vulgær på TV og opphøye engelsk fotball til livets mening. Men slike sysler er klart å foretrekke framfor å sitte på kafé og gruble over mannsrollen. En mann som ikke får gjort noe nyttig, morsomt eller meningsfylt før han har definert hva mandighet er, har så visst et problem. Ikke minst med å gjøre seg forstått blant andre menn. De fleste nordmenn greier seg bra uten å vite hva det vil si å være norsk. Personlig blir jeg forvirret først når jeg spør: Hvilken identitet har jeg som nordlending? Skribent? Høy og mørk? Keivhendt? Heterofil? Hvordan skal heterorollen se ut, når de homofile nå truer med å stjele showet? Kjør debatt! Skriv bøker! Så slipper vi å tenke på de reelle klemmene menn møter: urettferdigheten i barnefordelingssaker, feminiseringen av omsorgssektoren, utvidelsen av voldtektsbegrepet, osv. Det fortelles at stadig flere fortvilte menn søker profesjonell hjelp for å få vite hva det egentlig vil si å være mann. Hvem skal fortelle dem at spørsmålet ikke bare er «galt stilt», som filosofiene sier, men faktisk utgjør en del av problemet?

«Hvorfor presse hverandre inn i en kjønnsklemme som hindrer oss i å se våre felles problemer og muligheter?»