Fri oss fra kritikerne!

KRITIKERSTIPEND: Trond Haugen, Leder i Kritikerlaget, fremmet i et innlegg i Dagbladet 15. desember synspunkter på kritikernes rolle i samfunnet og argumenterte der for at kritikerne utover de hononarer de mottar for sin virksomhet av sine oppdragsgivere bør motta fastlønn av staten, dvs. tildeles et slags kunstnerstipend.I kulturmeldinga «Kulturpolitikk fram mot 2014» definerte Bondevik-regjeringen kvaliteten og den opplyste offentlige samtalen om kunsten som den grunnleggende målsettingen for kulturpolitikken. Altså kunsten, det skapende, men ikke kritikken.

MEN I SIN budsjettinnstilling til statsbudsjettet for 2005 som de daværende opposisjonspartier SV, AP og SP la til grunn kan man lese følgende: «Den virkelige utfordringen blir å ta stilling til hvem som skal ivareta kvaliteten i den offentlige samtalen, og hvordan en kulturpolitisk skal kunne stimulere til dette. Kritikerne står i en særstilling når det gjelder formidling av kunst, teater, musikk, dans,film og litteratur.»Virkelig, medfører dette riktighet? Står kritikerne i en særstilling ved formidling av kunst? Jeg trodde det var kunstnerne selv som var de fremste formidlerne av sin kunst, dernest forlagene, galleriene, agentene, promotørene, aviser, TV og media for øvrig etc. Jeg kan ikke med min beste vilje se at kritikerne deltar i formidlingen av kunsten, og slett ikke at de står i noen særstilling hertil.Kritikerne analyserer kunsten etter beste evne og rapporterer deretter om sine, høyst subjektive, funn og inntrykk til konsumenten av kunsten. Ofte blir kritikernes personlige preferanser og tolkninger stående i veien for et virkelig, genuint inntrykk som konsumenten kunne opplevd dersom kritikeren ikke hadde monopolisert sine kvalitetsvurderinger og på forhånd fortalt konsumenten hva han skal mene om kunstverket. Hva dette har med formidling av kunst forstår ikke jeg. Tvert imot blir ofte kritikeren stående i veien for en ekte opplevelse av kunstverket.

«DET ER FØRST gjennom realiseringen av kritikkens doble forpliktelse overfor kunstverket og offentligheten at det er mulig å snakke om en virkelig demokratisk og uavhengig kulturell offentlighet på ytringsfrihetens grunn», hevder Trond Haugen.Se på denne setningen! Den er et retorisk mesterstykke! Men hva betyr den? Vel, ved nærmere analyse ser man at den betyr absolutt ingenting, men er full av ladede floskler og honnørord som «kritikkens doble forpliktelse», «virkelig demokratisk», «uavhengig kulturell offentlighet» og «ytringsfrihetens grunn».I setningen nedenfor kommer derimot Trond Haugens virkelige anliggende til fullt uttrykk: «Det ville også være en historisk anledning til politisk å løfte kritikken ut av dens altfor langvarige tilværelse som en underbetalt, undervurdert og underprioritert virksomhet».Trond Haugen vil altså ha mer penger, og han vil at staten skal betale dem til ham, i tillegg til de honorarer han alt mottar fra oppdragsgiver for sin virksomhet!

MÅTTE REGJERINGEN for Guds skyld avslå dette kravet! Kritikerne har altfor stor makt i norsk kulturliv som det er! Se f.eks. på kulturstoffet i norske aviser; den ene siden etter den andre med teateranmeldelser, kritikker av bøker, filmer, plater etc. Det andre kulturstoffet er det knapt plass til. Sjelden eller aldri ser vi f.eks. filosofer komme til orde, eller sosiologer eller andre samfunnsanalytikere.Eller dikt, noveller, utdrag fra romaner etc. Altså virkelig kulturformidling til berikelse for leserne.Etter min mening får kritikerne altfor mye plass i kulturdebatten, enda de i grunnen er nokså overflødige. Jeg trenger i hvert fall ingen mer eller mindre mislykket kunstner eller overbelest kunstteoretiker til å fortelle meg hva jeg skal mene om et kunstverk, hvordan jeg skal oppfatte det og hva jeg skal legge vekt på .Det vil jeg på det sterkeste ha meg frabedt! Kritikerne er en slags kunstdiktatorer som forsøker å tvinge sine personlige oppfatninger og smak på brukerne av kunsten, og de står vel så langt fra demokratisk og uavhengig kulturell offentlighet som det er mulig å komme, for å sette Trond Haugens ord i et annet perspektiv.