Fri oss fra teorien!

Til alle tider og i alle kulturer, selv de fattigste, har menneskene brukt mye tid og ressurser på kunst. Kunsten taler tydeligvis til noe universelt menneskelig. Det er derfor et paradoks at vi i dag, i historiens rikeste samfunn, opplever at så mange har et fremmedgjort forhold til kunsten i sin samtid. Selv etter flere tiår med sosialdemokratisk kulturpolitikk og utdanningseksplosjon er kunst et elitefenomen. (Med mindre man omdefinerer alt til kunst).

For noen er dette ok, fordi kunsten skal være for eliten. Den er, som den franske sosiologen Pierre Bourdieu sier, en måte å skille klinten fra hveten på, en inngangsbillett til det gode selskap. Men dersom det er slik at kunsten taler til universelle behov – noe de som har jobbet med kunst og barn, og kunst i fengsler, kan bevitne – er det noe alvorlig galt et sted. Det mest lettvinte er å skylde på folket selv, eller underholdningsindustrien, men hva om problemet stikker dypere, i kunstens og den vestlige kulturens selvforståelse?

Tidligere var det kunstnerne selv som kjempet gjennom nye uttrykksformer. Impresjonismen og kubismen var det kunstnerne selv som utviklet, ikke teoretikerne. Men fra 1964, da kunstkritikeren Arthur Danto besøkte en Andy Warhol-utstilling og skrev en artikkel der han redefinerte «kunst» til å være det teoretikerne til enhver tid godkjenner som kunst, er det teorien som har tatt styringen over kunsten. I dag kommer teorien først, så kunsten. Dette gjelder både kunstutdanningen, og store kunstsatsinger – som for eksempel «Kunstneriske Forstyrrelser» i Nordland.

I det sistnevnte ble nesten 20 kunstprosjekter satt i gang, og utelukkende kunstnere utenfra fylket ble invitert. Meningen var å bringe «forstyrrelser» inn i nordlendingenes selvforståelse, noe fylkeskommunens kunstbyråkrater tydeligvis mente var nødvendig. De hadde lest sin teori, og opplegget var som tatt rett ut av skriveriene til tidens heteste teoriguru, Nicolas Bourriaud (nok en franskmann på B), og hans «relasjonelle estetikk». Ifølge Bourriaud er det ikke kunstverket i seg selv som er kunsten, men de relasjonene man kan skape med det. (Et annet eksempel på en som har lest sin Bourriaud, er den svenske kunstneren Lars Vilks som nå har gjort seg berømt med tegningen av Mohammed som hund: Han sier selv det ikke er tegningen av Muhammed som er kunsten, men de reaksjonene dette skaper: Ved å protestere mot Vilks, blir fundamentalistene intetanende en del av kunstverket.)

Og reaksjoner var nettopp hva Nordland fylkeskommunes teoretikere ville skape, i hvert fall ifølge intensjonen. Noen steder fikk de i det minste skapt litt liv, som med en badstu på torget i Hemnesberget. Andre steder rant forsøket på å skape «relasjoner» og «forstyrrelser» ut i sand, som med et raveparty utenfor Kabelvåg som ingen kom på, en video i Nyksund som prosjektledelsen måtte stoppe, osv.. Og hvordan kan man forvente meningsfulle «forstyrrelser» fra kunstnere som besøker et sted i et par dager? (Det var unntak, som Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, som sammen med thailandske kunstnere har satt i gang et «evigvarende» prosjekt i Gildeskål.)

Teoristyrte satsinger som «Kunstneriske Forstyrrelser» kan selvsagt være interessante, men problemet i dag ligger i at kunstteorien fullstendig har tatt makten over kunsten. Skal du nå fram som kunstner i dag, må du spille på lag med teoretikerne, eller ty til det kommersielle kitsch-markedet. Dette starter allerede på kunstakademiene.

Hva er så problemet med dette? For det første har kunsten i tusener av år, og i alle andre kulturer, klart seg fint uten teori. Og det er mulig å hevde at teorien heller virker begrensende enn fremmende på kunsten: Teorien vil alltid ligge på etterskudd, fordi det ikke blir teori før en ide har modnet så mye at den lar seg formulere språklig. Dette kravet til språklig formulerbarhet virker også i seg selv innsnevrende: Kunsten har jo nettopp hatt det fortrinn at den bruker andre erkjennelsesformer enn språket. At et bilde sier mer enn tusen ord, stemmer faktisk i noen tilfeller.

Alt dette er innsikter kunstteoretikerne kunne fått om de hadde oppdatert seg i kognisjonsforskningen, men dette illustrerer et annet problem med kunstteorien: at den er i utakt med hva annen forskning sier om hvordan vi mennesker sanser og tolker virkeligheten. Den lever fremdeles i den kartesianske misforståelsen om at tankene og kulturen surrer rundt i sin egen sfære, uten kontakt med den menneskelige psykologien, uten sammenheng med våre evolverte evner og behov.

I et slikt menneskebilde er det selvsagt mulig å hevde at å snakke om «skjønnhet» og «mening» er «reaksjonært», som Bourriaud og andre teoretikere gjør. Dersom alt er kultur, kan jo alt, også menneskenes behov, skaltes og valtes med. Men hva med oss som faktisk føler at livet blir fattigere om vi ikke får oppleve de øyeblikkene av skjønnhet og mening som kunsten av og til kan gi oss – også i dag? Er det sikkert at det er vi som er på bærtur – eller er det kunstteoretikerne?

Nok et problem med kunstteorien er at den befester Vestens kulturelle hegemoni. Dersom kunsten kun har verdi i den «diskursen» som den vestlige kunsthistorien har etablert, vil ikke-vestlig kunst kun bli anerkjent på teoretikernes nåde, dersom det passer inn i deres egne prosjekter. Dette innbefatter også minoritetskunst innen vestlige land, som den samiske. Derfor kan vi oppleve at urinnvåneres kunst fra Australia for en kort tid kan finne innpass i vestlige gallerier, men da må den først «velsignes» av det kunstteoretiske presteskapet.

Kunsten har til alle tider hatt flere viktige funksjoner, både individuelle og kollektive. Den har hjulpet folk til å finne mening og inspirasjon i en kaotisk og truende verden, den har formulert symboler som kunne kommunisere der ord ikke strakk til. Den har gjort verden til et mer spennende sted. Dersom kunsten reduseres til å produsere eksempler på den til enhver tid rådende teorien, har den mistet sin viktigste funksjon, sin sjel. Og da er det ikke merkelig om folk ikke finner seg hjemme i den.