Fri til å konvertere

Et historisk dokument ble i går presentert i Oslo. Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke slår fast i en felles erklæring at de vil «respektere en persons rett til å konvertere til en annen religion enn vår egen.»

Det har aldri før skjedd at et representativt muslimsk organ står fram med et prinsipielt forsvar for retten til å skifte religion. Målet bør være at større internasjonale muslimske organisasjoner, som Det muslimske brorskap i Egypt, slutter seg til denne erklæringen.

Den tradisjonelle forståelsen i islam er at frafall fra islam for en troende muslim (apostasi) kan straffes med døden. Det er svært sjeldent at dom faktisk blir avsagt. Mange personer som har muslimsk bakgrunn som har gått over til andre religioner har likevel måttet leve i skjul i frykt for alvorlige reaksjoner fra familiemedlemmer.

De siste 50 årene er retten til å skifte religion er blitt gradvis svekket. Et kort blikk på de internasjonale menneskerettighetsdokumentene bekrefter dette. I verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948 anerkjennes en «frihet til å skifte religion eller tro». I Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966 anerkjennes en «frihet til å anta en religion eller tro etter eget valg». 15 år senere vedtok FN en ikke-bindende erklæring som søker å hindre diskriminering på grunnlag av religion eller tro (den moderne skrivemåten er «tro eller livssyn»). Her er bare anerkjent en «frihet til å ha en religion eller tro etter eget valg». Begrepet «anta» i Konvensjonen fra 1966 innebærer en aktiv handling. Begrepet «ha» i Erklæringen fra 1981 må primært forstås som å opprettholde ens tradisjonelle religion.

Kairo-erklæringen fra 1990, som er en ikke-bindende erklæring vedtatt av den Islamske konferansen, sier lite eksplisitt om konvertering. Det slås fast at ingen skal utsettes for tvang for å skifte religion eller avvise religion (ateisme). Imidlertid sier Kairo-erklæringen i den nest siste artikkelen at hele erklæringen av betinget av den islamske loven (shari’ah).

Felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sier at all formidling av egen religion må «skje innenfor etisk akseptable rammer, det vil si uten noen form for maktbruk eller manipulasjon.» Dette kan synes som et selvsagt prinsipp. Prinsippet er dessverre ikke like godt ivaretatt av alle religionssamfunn.

Tros- og livssynsfriheten er bekreftet i dokumenter fra internasjonale kirkelige organer. Disse dokumentene legger stor vekt på den enkeltes ansvar, hvor vi er bærere av både rettigheter og plikter overfor andre.

I det omfattende Kompendium om Kirkens Sosiallære, som Det Pavelige Råd for Rettferdighet og Fred utgav i 2004 heter det at religionsfrihet er helt framtredende («paramount») blant menneskerettighetene. I avsnittet om religionsfrihet er det vist til en erklæring fra Det andre Vatikankonsil. Denne erklæringen sier først at ingen skal utsettes for tvang mot sin religiøse overbevisning. Dernest sier den at alle skal kunne omfavne den kristne tro av egen frie vilje. Underforstått: Enhver form for press for å skifte religion er uakseptabelt.

Kirkenes Verdensråd spilte en sentral rolle i utformingen av bestemmelsen om religionsfrihet i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Kirkenes Verdensråd har vært en prinsipiell forsvarer for religionsfriheten. Generalforsamlingen i 1975 fastslo at ingen religionssamfunn skal fremme religionsfrihet for seg selv, uten samtidig å arbeide for rettighetene for andre troende eller dem som ikke har noen tro. Samtidig brukes ikke uttrykket «skifte religion», bare «ha eller anta».

Dette korte overblikket viser at felleserklæringen fra Islamsk råd og Mellomkirkelig råd representerer et gjennombrudd, og vil skape internasjonal oppmerksomhet. Alle som arbeider for tros- eller livssynsfrihet vil hente betydelig inspirasjon fra felleserklæringen.

Alle som arbeider for tros- eller livssynsfrihet må samtidig vektlegge ansvaret som de enkelte religionssamfunn har i en verden som preges av fattigdom og store forskjeller. Modernisering og vestliggjøring er to sider av samme sak, og mange kristne lar seg fortsatt bruke i det som kan oppfattes som et vestlig, USA-ledet siviliseringskorstog mot dem som ikke omfavner vestlige verdier.

Når det nå bekreftes at den enkelte skal kunne skifte religion, må enhver form for urettmessig bruk av lokkemidler eller belønning avvises. Utdeling av bøker med hellige tekster, eller bøker som forklarer disse hellige tekstene må ikke oppfattes som lokkemidler, men som hjelp til å finne ut mer om ulike religioner før man fatter sine valg.

Videre må alle troende ha anledning til å fortelle om sin religion til andre. Mange norske muslimer mener at norske kristne er for lite glade i å fortelle om sin religion og hva den betyr for dem. Generelt kan det hevdes at muslimer praktiserer sin religion på en mer inderlig og hengivende måte. Denne inderligheten kan vi også finne hos andre troende.

Religionssamfunnene har et ansvar for å respektere kultur og sikre kulturell stolthet, men også arbeide for å endre skadelig kulturell praksis, som omskjæring. Samtidig må naturligvis religiøse ledere unngå å bli brukt i politiske spill for å øke konflikt- og spenningsnivået mellom folkegrupper, men snarere understreke det sentrale prinsipp i alle religioner om å elske sin neste som seg selv.

Hva er grunnen til at det er i Norge vi ser dette historiske gjennombruddet hva gjelder en muslimsk erkjennelse av retten til å skifte religion? Mye av forklaringen ligger i det tillitsbyggende arbeidet som springer ut at de ulike religionsdialogene. Bilateralt har det funnet sted en kontinuerlig dialog over 15 år mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

Av bredere initiativer kan nevnes to: Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn har eksistert siden 1996. Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet, med omfattende arbeid utenfor Norges grenser sprang ut av Oslokonferansen for tros- og livssynsfrihet i 1998. Dette viser at tilsynelatende små initiativer kan få store virkninger på sikt.

Dette kan synes som et selvsagt prinsipp