VELSIGNET: Frida Ånnevik er en sjeldent god tekstforfatter, men det havner dessverre i baksetet på relativt svake «Flyge fra», skriver vår anmelder. Foto: Elise Steffensen.
VELSIGNET: Frida Ånnevik er en sjeldent god tekstforfatter, men det havner dessverre i baksetet på relativt svake «Flyge fra», skriver vår anmelder. Foto: Elise Steffensen.Vis mer

Anmeldelse: Frida Ånnevik – «Flyge fra»

Frida Ånnevik er en velsignet tekstforfatter, men melodiene svikter

Går på tomgang på sitt fjerde album.

ALBUM: Debutskiva til Frida Ånnevik, «Synlige hjerteslag» (2010), er en liten juvel.

Flyge fra

Frida Ånnevik

3 1 6
Plateselskap:

Grappa

«Det er jo synd å si det, men den nå 33 år gamle hamarsingen har til gode å gi ut et like flott album som debuten «Synlige hjerteslag».»
Se alle anmeldelser

I likhet med oktoberkulda, blåser den liv i en slags lun melankoli som er like mye verdt å leve for som sommertidas gledesrus. Albumets vakreste låter – «By», «Du» og «Hjertet hans» – minner meg særlig om Hem, det nydeligste amerikanske folkorkesteret fra denne siden av tusenårsskiftet.

Det er jo synd å si det, men den nå 33 år gamle hamarsingen har til gode å gi ut et like flott album. Fra og med oppfølgeren «Ville ord» (2013) har hun tatt en viss vending bort fra debutens underspilte – og nettopp derfor storslåtte – americana, mot noe mer alminnelig.

Synthesizere og andre tidsriktige vink til 80-tallet har blitt en del av lydbildet, og musikken har fått en merkbar glans. Kall det gjerne P1-pop.

Heldigvis for den norske befolkningen, er Ånnevik en velsignet tekstforfatter (for ikke å si sanger og låtskriver). Hun har nemlig blikk for betydningsfulle mikroskopiske detaljer, som hvordan en sommerfugls vingeslag kan sette hele kosmos i bevegelse. Derfor var også fjorårets fine «Her bor» verdt å låne ørene sine.

«Flyge fra» – som ble spilt inn samtidig med «Her bor» – er jeg imidlertid mer i tvil om. Brorparten av melodiene er uengasjerende og kjennes halvfordøyde, som om de ikke helt aner hvor de skal. Som en følge av det, blir det mindre interessant hva hun synger. Dette er særlig gjeldende for «Gutt», «Lilith», «Skamgang» og avsluttende «Glansbilde».

Men kanskje er det poenget? I motsetning til den hjemmekjære forgjengeren, tematiserer «Flyge fra» ambivalensen ved det å ville flykte – fra hjemstedet sitt, fra nåtiden, fra seg selv.

Med unntak av det solide indiepop-alibiet «Sommer’n med bil», er skivas sterkeste låt den mest folk-pregede og nedstrippede: «Basert på en sann historie», en kjærlig tilsvar på all forakten som finnes for de som skiller seg ut fra mengden. Den viser at Ånnevik, tross å ha gått seg litt vill, fortsatt har hjertet på rett sted.