SKREV SELV: Begge de nye biografiene bygger delvis på Fridtjof Nansens egne framstillinger. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET
SKREV SELV: Begge de nye biografiene bygger delvis på Fridtjof Nansens egne framstillinger. Foto: NASJONALBIBLIOTEKETVis mer

Fridtjof Nansen har sjarmert biografene i senk

Har ennå hovedregien i fortellingene om sitt eget liv.

ANMELDELSE: Hvordan forholde seg til et nasjonalt ikon? Svaret er enkelt, som til alle andre, som til hvem som helst. Grunnlagsmaterialet må finnes, sorteres og ordnes.

I kildemessig forstand er imidlertid ikke Fridtjof Nansen som andre. Gjennom tallrike og voluminøse verker har han skrevet sitt eget liv og mer enn noen nordmann oppfylt det første bohembudet.

Er det mulig å trenge gjennom dette massive panseret av selviscenesettelse? Det kan ikke være tvil om at Carl Emil Vogt og Harald Dag Jølle har forsøkt.

I POLHAVET: Her er Fridtjof Nansen fotografert foran Fram i Polhavet, 16. juli 1894. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET
I POLHAVET: Her er Fridtjof Nansen fotografert foran Fram i Polhavet, 16. juli 1894. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET Vis mer

Nansens biologiske syn på samfunnet, hans usmakelige antiparlamentariske, snobberiet og kvinnehistoriene er vel kjent. Heltedådene er ikke lenger like store, feilene er blitt tydeligere. I hvilken grad representerer de to forfatterne tidens tann, har de klart å gjøre den skarpere så Nansen nå framstår annerledes en før?

Vogt har levert et velskrevet verk. Alt er kommet med: slimålens nervesystem, på ski over Grønland, ferden med Fram, 1905, flyktninghjelp, Nansenpass, hungerkatastrofer, Folkeforbundet, antiparlamentarismen, fedrelandslaget og altså kvinnehistoriene. Historikeren slår blant annet fast at planene om å sende flyktninger til Sovjetunionen seint på 1920-tallet var problematisk fra et humanitært perspektiv. Nansens mente at nasjonalstater skulle være små og så etnisk ensartet som mulig. Et prinsipp hans samtid tiden var i ferd med å løpe ifra, ifølge Vogt.

Hvor kommer fortellingene i Vogts leseverdige og spennende bok fra? Er det som er spennende fortalt også sant? «Mannen og verden» bygger på Nansenarkivet, det største privatarkivet ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, russiske arkiver og Folkeforbundets arkiver. De 50 sidene med noter gir likevel et inntrykk av at boka i stor grad er en litteraturstudie, det vil si den bygger på tidligere trykte framstillinger.

Fridtjof Nansen har sjarmert biografene i senk

Bidrar ikke alt som er skrevet av og om Nansen til å øke kunnskapen om denne historiske skikkelsen? Det er ignorant å la være å bygge på tidligere publiserte framstillinger, hevdes det ofte. Motivet med en biografi kan imidlertid ikke bare være å videreføre tradisjonen. De aller fleste vil oppdage at en rekke begivenheter og vendinger går igjen fra verk til verk, ofte er det vanskelig å finne kildebelegget. Det er som å skrelle en løk.

Skillet mellom primære kilder, skriftlige samtidsdokumenter, og sekundære kilder, tidligere biografier og selvbiografier uttrykker akkurat dette. Å bygge på slike sekundære kilder blir tradisjonsformidling i dårligste forstand, det bidrar lite til å etablere vår egen forståelse av fortida, i stedet er det fortidas forståelse av fortida som blir gjentatt om enn i modifisert form.

Flere av kapitlene i «Mannen og verden» bygger på Nansens egne bøker, det er kanskje ikke til å unngå. Vogt bygger også på Tim Greves tobindsbiografi, og Liv Nansen Høyers tre bøker. Tim Greve er sønn av Odd Nansen og Nansens sønnesønn, Liv Nansen Høyer er Nansens datter. Det er mulig at dette også er bøker det er umulig å komme utenom, men de er problematiske. Familiemedlemmers beretninger blir lett en blanding av kilder, minner og partsinnlegg. Vogt er indignert over at Nasjonal Samling strøk noen setninger da Nansens taler ble gitt ut i 1942. Hva har Nansen selv og hans slektninger glemt, fordreid eller fortiet i sine bøker? For å sette det på spissen: Finansdepartementets historie bygd på tidligere ansattes minnebøker og institusjonens pressemeldinger, må forkastes.

«Gretchen am Spinnrade» omtaler Vogt som «tekst» og som et «utdrag» fra Goethes «Faust», hvorfor skriver han ikke rett ut at det er et kjærlighetsdikt (fra «Faust I»)? Han har heller ikke kontroll når han hevder at det var «intellektuelle på venstresiden» som møttes hos Nansen på Lysaker. Videre omtales fru Munthe av begge biografene som Nansens elskerinne, Nansen karakteriseres aldri som fru Munthes elsker. Det er hevdet at alle overklassekvinner i Europa var forelsket i Nansen, i den forstand var det han som var et sexobjekt og et trofé som det visstnok ikke skulle være så vanskelig å skaffe seg.

«Oppdageren» dekker åra fra 1861 til 1912, det er 18 år igjen til Jølles bind nummer to. Det første bindet er ikke avskrekkende voluminøst, 520 sider, mens Vogt har klart alt på 564 sider. Oppdelingen i to bind virker ikke helt overveid. Jølle har også bygd på Nansens egne framstillinger, men har i større grad enn Vogt lett etter og benyttet primære kilder. Han har også flere steder interessante diskusjoner om hvilken kildemessig verdi Nansens dagbok har. Polarforskeren er ikke i tvil om at også i alle fall store deler av den ble skrevet med tanke på at den skulle bli lest av andre.

Når det gjelder de to ekspedisjonene som gjorde Nansen verdensberømt, kryssingen av Grønland i 1888 og forsøket på å nå Nordpolen i 1893-96, bygger også Jølle ikke bare, men også på Nansens egne bøker. Dette skaper et periodiseringsproblem som også rammer Vogt. Nansens egne bøker om sitt liv er en kilde, men hvor i kronologien skal de plasseres? Hovedprinsippet er at aktstykkets tilblivelsestidspunkt bør bestemme den kronologiske plasseringen av kilden i den historiske biografien. Det blir rart når «På ski over Grønland» brukes som kilde for ekspedisjonen, og så får vi etterpå høre at Nansen skriver boka som allerede er brukt som referanse. Det går ikke an å hoppe over liv-verk-problematikken.

Fridtjof Nansen har sjarmert biografene i senk

Brev Nansen skrev til en ung kvinne i 1929, er et annet illustrerende eksempel på hvor risikabelt det kan være å tilbakedatere kilder. Begge forfatterne har brukt dette brevet og påstår at den 23 år gamle Nansen forførte sin hybelvertinne, en prestefrue på 39. Mens Vogt bare slår dette fast, går Jølle i detaljer, kyssene ble mer intense, han lot hånda gli inn under nattkjolen og så videre.

De skal denne første gangen ha stoppet før det gikk «for langt», skriver Jølle, som i motsetning til Vogt flere steder går nesten inn i Nansens hode og lar han stirre inn i peisen og vet hva han da tenker.

Den 68 år gamle Nansen skrev altså i 1929 til en 28 år gammel amerikansk kvinne at han i 1883 hadde forført sin hybelvertinne, han gikk i ganske stor detalj i hva som hadde skjedd. Dette brevet er jo en ypperlig kilde for å beskrive og gi et bilde av Nansen som mykpornoskribent i 1929. Den muligheten har begge forfatterne skuslet bort ved å falle for fristelsen å røpe at Nansen forførte sin hybelvertinne på henholdsvis side 29 og 27.

Jølle har virkelig anstrengt seg for å finne alternative kilder enn Nansens egne, og har blant annet i stor grad gått ned i detaljer og grunnlag også om Nansens rolle som universitetspolitiker og strateg for å bedre vitenskapens kår i Norge. Trekantforholdet Sigrun Munthe, Eva Sars og Fridtjof Nansen er skildret med stor intensitet, og her det ikke noe å si på kildebruken.

Det er ikke tvil om at han har skrevet et solid, godt og grundig verk og at han har forsøkt å finte seg ut av det grepet på beretningen om sitt eget liv Nansen ennå har.

Jølle har imidlertid heller ikke tatt sjansen på helt å slippe sekundærkildene og tørre å basere seg på det skriftlige samtidsmaterialet. Det er det som må til for å bryte med tradisjonen.

Nansen forførte ikke bare damer, gjennom sine fantastiske fortellinger har han også klart om ikke å forføre, så har han i alle fall sjarmert både Vogt og Jølle i senk. Selv etter disse to svært gode biografiene har Nansen ennå hovedregien i fortellingene om sitt eget liv.