Frie penner savnes

Advarsel mot journalismen

DET ER IKKE LETT å skulle være kritisk og begeistret samtidig. Samtidens redaktør Knut Olav Åmås har intervjuet Arne Ruth, tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter og tidligere gjesteprofessor i journalistikk og ytringsfrihet ved UiO, i årets første utgave av tidsskriftet. Her forferdes Ruth over mangelen på dybdejournalistikk om politikk og estetikk i norske aviser med unntak av bl.a. tidsskriftet til Åmås. Han hevder også at de svenske løssalgsavisene skiller seg fra VG og Dagbladet ved å stå imot en «kommersiell definering av sine kultursider». Ruth kritiserer norsk journalistikk for en nærmest enestående personfokusering og illustrerer sitt poeng ved å vise til Dagbladets bruk av bilder av Shabana Rehman da det stormet som verst mellom henne og forsker Marianne Gullestad i fjor sommer.

BÅDE ÅMÅS OG RUTH påtar seg samfunnsoppdraget å bryte pressens «interne, monologiske enerett til å definere hva som er kvalitetsjournalistikk» her i landet. Ruth etterlyser de intellektuelle uavhengige, de frie skribentene i avisspaltene, på bekostning av byggingen av merkevarenavnene i Akersgata. Profesjonaliseringen og den tilsynelatende avideologiseringen, journalismen, har ført til en ensretting som gjør det offentlige rommet trangere, mindre interessant og mindre relevant for kritiske lesere. Shabana Rehman, derimot, er en verdifull og selvstendig stemme, til tross for at Dagbladet gjorde sitt beste for å overskygge hennes argumenter i debatten med Gullestad ved hjelp av for mange bilder og personfokusering.

TILLAT MEG, men er det ikke så man nesten får lyst til å prikke herr tidligere sjefredaktøren i magen for om mulig å lokke fram et lite tjoheifadderullan over at en fri skribent som Shabana Rehman er med på å gjøre det offentlige rommet nettopp litt større og mer relevant? Selv om det altså foregår i Dagbladet og ikke i Klassekampen, Morgenbladet, Samtiden og tidsskriftet Prosa, der Ruth ellers finner de frieste skribentene. Rehman har, ifølge Ruth, nærmest på tross av Dagbladet lyktes i å definere seg tydelig og velartikulert med en individuell røst og ikke som talerør for ei gruppe. Avisa har riktignok bidratt «usynlig» ved å redigere debatten med Gullestad slik at Rehman blir heltinnen, ergo er vi ikke uten ideologi likevel. Men at det skulle ligge noe fortjenstfullt for avisa i å tiltrekke seg en fri skribent som Rehman, en som Ruth begeistres over, se det er åpenbart ikke forenlig med det pressekritiske oppdraget.

MEDIEFORSKNINGEN bør få sunne konsekvenser for pressens «interne, monologiske enerett til å definere» hva som er bra og dårlig journalistikk. Derfor beklager jeg at Ruth også gir seg til å savne salig Sigurd Hoel og spalterytterne fra 1960-åra, da den venstreradikale hjernetrusten fra samfunnsfagene på Universitetet i Oslo satte dagsorden, i Dagbladet. Nå er Dagblad-offentligheten irrelevant, sukker Ruth. Hørt den før? Jeg hører knitringen fra krystallapparatet, fra den gang det var piker til.