Frie slaver

Mer avantgarde og mindre gamle dager føles helt naturlig.

CD: Enslaved har aldri vært redde for å eksperimentere, enten det er noise-samarbeid med Jazkamer, kos med prog, synth og annen elektronikk eller musikk til visningen av den nyrestaurerte 1916-filmatiseringen av Ibsens «Terje Vigen» under sommerens kortfilmfestival i Grimstad.Men guttas grunnlag på et album er ekstrem-metal - heldigvis. For «Ruun», kvartettens niende skive, er en verdig markering av 15 år i aggresjonens tjeneste.

Balanse

Enslaveds varemerke er å balansere en stadig sonisk søken med gamle dagers organiske, bråsinte og skitne lydbilde. Det betyr i praksis at man kjenner igjen triks fra starten av karrieren, samtidig som vokalist Grutle Kjellson og resten av laget fortsetter der forgjengeren, Spellemannvinneren «Isa», slapp. Oppsummert møter man blant annet progressive og musikalske elementer, nestensakrale mellomspill, dype brøl, tørris-kalde riff og orkestersvær synth.

Løpsk utholdenhet

Åpningen «Entroper» starter i melodisk progland før riffene og Grutles growl klart og tydelig markerer et metalband, og det låten mangler av dynamikk henter den inn på ren løpsk utholdenhet. «Fusion Of Sense And Earth» maler forskjellige atmosfæriske landskap der gitaristene Ivar Bjørnson og Arve Isdal leverer det ene umiddelbart melodiske knyttneveslaget etter det andre. Et annet høydepunkt er «Essence» , en oppbyggende sak der brøl og ren vokal elegant avløser hverandre i midtempo før det hele eksploderer i et lynende tempo mot slutten.

Ingen fyllmasse

«Ruun» er et gjennomarbeidet stykke musikk der ingen av låtene kan stemples som fyllmasse. Og man aner et skifte i balansen: Gamle Enslaved er mer tilsidesatt enn noensinne, ikke minst på grunn av en produksjon som framhever avantgarde-delen bedre enn de rasende elementene. Og det føles helt naturlig.