FREDSMINNE: Oslo fredsdagene mai 1945. De norske marineflygerne kommer fra Skottland 9. mai, og blir hyllet som helter. 
Arkivfoto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten
FREDSMINNE: Oslo fredsdagene mai 1945. De norske marineflygerne kommer fra Skottland 9. mai, og blir hyllet som helter. Arkivfoto: Ingvald Møllerstad, AftenpostenVis mer

Frigjøringens frukter

70 år etter frigjøringen fra nazismen er vi endelig i ferd med å få en mer sannferdig krigshistorie. Det er på høy tid.

Kommentar

Bildene fra maidagene i 1945 er overveldende. En voldsom utløsning av glede over at det endelig er fred og at tyskerne og NS har tapt krigen. Bildene, filmrullene og reportasjene fra disse dagene forteller også om et varmt fellesskap og glødende optimisme. Samlingsmerket er Haakon 7., en av de merkeligste figurer i norsk historie. Mannen som gjennom politisk kløkt foretok reisen fra obskur dansk prins og sjømann, til folkekonge i et annet land. Som kjent skjer alt stort i Norge i mai måned når våren bryter gjennom og streifene av varme tiner kalde tanker og handlinger.

Skjønt ikke helt. For mens folket danser i gatene legges det planer for politisk posisjonering og langsiktig strategi. Arbeidet med det hadde begynt langt inne i krigen, og nå kommer resultatene. Johan Nygaardsvold, statsminister i ti år — fem av dem i London under krigen — blir bryskt forvist til eksil i ei husmannsstue i hjembygda Hommelvik. Han måtte bort for å dekke over Ap-regjeringens elendige krigsforberedelser. De borgerlige politikernes villige samarbeid med tyskerne våren og sommeren 1940, blir dysset ned. Vi fikk et kort mellomspill med en samlingsregjering som blir etterfulgt av en gullalder for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet som varer fram til 1965. Rettsoppgjøret mot 90.000 antatte landssvikere tar til, men først skamklipper pøbel utvalgte «tyskerjenter». Gjenreisningen kommer i gang med sterk statlig økonomisk styring, rasjonering og nøktern livsstil for de fleste. Bak alt dette senker det seg et jernteppe mellom øst og vest. Norge går inn i den kalde krigen som NATO-medlem. Dansetrinnene i by og bygd var bare første akt i noe som slett ikke ble et muntert lystspill.

La oss gjøre et byks fram til vår tid. For en uke siden, på 1. mai, ble det avduket et minnesmerke foran Østbanehallen i Oslo til minne om partisanene i den såkalte Osvald-gruppa og de falne innenfor jernbanen. Det gikk ikke stille for seg. Straks monumentets utforming var kjent (en slegge som knuser et hakekors) innløp protestene. Det ble snakket om brutalisme og sovjetkunst. Argumentene var estetiske, men undertonen klart politisk. Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland (H) gikk straks ut — som en ny Bresjnev — og forlangte politiske godkjennelse av monumenter i framtida.

De fleste norske minnesmerker fra krigen er fredsmonumenter. Motivet er typisk ei ung, naken jente som holder en fugl i hånden eller har et barn på armen. Osvald-gruppa var ei sabotasjegruppe der flere av medlemmene var kommunister, men på langt nær alle. Sabotørene sprengte tyske installasjoner, krigsindustri og jernbaneanlegg. Virksomheten ble finansiert ved bankran og medlemmer gjennomførte flere likvideringer av farlige kollaboratører. En fredsdue ville være malplassert som minnesmerke over disse motstandsfolkene. Hammeren som slår i stykker hakekorset er langt mer dekkende i sin fysiske tydelighet.

Krigshistorien og feiringen av 8. mai har alltid vært preget av den politisk aksepterte motstandsbevegelsen, dvs. hjemmefronten og Milorg. Selv om de kommunistiske gruppene gjennomførte brorparten av alle sabotasjeaksjoner under krigen, er innsatsen blitt fortiet og bevisst glemt. Den kalde krigen sementerte dette, og det gjorde prosessen lettere at Osvald-gruppas leder Asbjørn Sunde i 1954 ble dømt som Sovjet-spion.

Seierherrene skriver historien, heter det i et nokså forslitt munnhell. 70 år etter frigjøringen må tida ha kommet til at alle som bidro får sin rettmessige plass i beretningen om krigen. Nå løftes krigsseilerne fram i lyset igjen, den gruppa som hadde de aller største tapene av menneskeliv. Kvinnenes sentrale roller i motstandsbevegelsen er blitt synliggjort. Sakte blir det en plass til de venstreorienterte sabotørenes innsats. Krigen i Nord-Norge har fått en bredere plass, og bruken av krigsfanger som slavearbeidere er endelig i ferd med å bli ordentlig belyst.

På denne måten blir krigshistorien rikere og mer sannferdig. Også NS-folkets gjerninger og skjebne hører med. Men ikke i rollen som en slags likestilt motpart, som moderne revisjonister vil ha det til. Det er stadig forskjell på frihet og diktatur, på rettsstat og standrett og på selvstendighet og okkupasjon. Slik vil det alltid være.