Frigjort og forslitt

ROSA PROSA: Den noe lunkne mottagelsen av seksualfrigjøringsboka «Rosa Prosa» har falt gamle feminister og seksologer tungt for brystet. Når vi kritikere ikke hyller den siste av et titalls bøker av moderne frigjorte mennesker som bretter ut sitt privatliv, blir vi enten beskyldt for jomfrunalsk prippenhet eller moralisme. Selv har frigjøringssexologene sitt på det tørre. De bare ivrer for det «naturlige», de. For en frigjøring fra den skammen som har mørklagt menneskeheten siden tidenes morgen. Og for en sunn og frisk seksualitet som vil skape et sunt og friskt samfunn.

FELLES FOR kritikerne av kritikerne er at de nekter å se noen sammenheng mellom dagens kommersielle seksualfiksering og sine egne (forslitte) fraser om politiserende seksuell frihet. Wencke Mühleisen gir kritikerne skylden (Aftenposten 06.04.06). Mens Gro Isachsen fortsetter sin tåkete polemikk mot en artikkeloverskrift som hun har misforstått (Dagbladet, 12.04.06). Først gjennom å ramse opp etymologiske betydninger av «fitte» som altså betyr våt eng (vi er ikke dine pasienter Isachsen). For så å konkludere med at så lenge det finnes pripne kritikere som bl.a. undertegnede, betyr det at det fortsatt er en lang vei å gå i kampen for et fritt og åpent seksualliv. Før hun snerpet avslutter med å spørre hva i all verden hun har med «Big Brother» å gjøre. Nå vet ikke jeg hva seksologer skoleres i. Det kan i hvert fall ikke innbefatte en smule fagkritikk. For selv Gro Isachsen burde innse at det er en sammenheng mellom sin profesjons terapeutiske mål og Big Brother. Eller er det slik at seksuell frigjøring bare gjelder velutdannede kvinner i tredveårene: En reflektert intelligentsia som kommer med intime betroelser på en politisk korrekt måte. Mens friheten altså ikke gjelder solariumsbrune realitystjerner med bleket hår som gjerne betror oss hva som helst, før de hyller sin egen frihet ved å kopulere for åpen scene.

ISACHSEN OG MÜLHEISENS tvetting av sine hender minner om AKP-ere som i syttiårene kjempet for et utvidet folkelig kulturbegrep. Men som nå raser over kommersialiseringen av kulturlivet, og etterlyser en borgerlig elitistisk kultur. Men frigjøing gjelder altså alle. Også det vulgære kommersielle «folket». De som nå eksponerer sitt privatliv, lykkelig og skamløst frigjort fra nettopp den mørke kristelige skammen. Hvorfor lar da frigjørings sexologene dem i stikken? Hvem er egentlig moralistene her? Det er heller ikke slik at kritikerne av «Rosa Prosa» er negative pga. prippenhet. Personlig synes jeg for eksempel den skjønnlitterære teksten til Olaug Nilssen er skrikende morsom i sin hemningsløse kjønnslighet. Men jeg tror altså ikke på frigjøringspotensialet til de private betroelsene fra sengen. Tvert om. Jeg tror betroelsestyranniet og offentliggjøringen av privatlivet fortærer enkeltmennesket. Det spiser oss opp innenifra. Og her ser jeg altså ingen vesensforskjell mellom «Rosa prosa»-jentenes skriftlige betroelser om seksuallivet sitt. Og realitystjernenes visualisering av det samme.

TIL SLUTT: Mye er galt i den vestlige verden. Men hovedproblemet kan da umulig være at vi mangler frihet til å leve ut vårt seksualliv. Kanskje er det på tide at gamle opprørere som Mûlheisen og Isachsen justerer sin egen forslitte polemikk etter dagens virkelighet.