Frigrupper i trøbbel

Om det ikke akkurat sto malt på svære bannere, så ble det «anti-litterære» teater en kunstnerisk rettesnor for mange frie norske teatergrupper på 70- og 80-tallet. De ville skille seg fra nedstøvede institusjonsteatre og deres teksttrohet og gamle arv. Polakken Tadeusz Kantor ble en av guruene, performance og kunstneriske blandingsuttrykk de nye trendene.

  • Nå er det grunn til å spørre om ikke tida er i ferd med å løpe fra de teateruttrykkene mange norske frigrupper og frigruppeaktører har bekjent seg til. Hvis den da ikke allerede har gjort det? For 90-tallet vil ikke lenger ha ordløs, eksperimenterende og blandingsvisuell teaterkunst som speiler det moderne, kaotiske samfunnet. 90-tallet vil ha meningsbærende teater. Teater med ord, mennesker, drama og fortellinger.
  • Man skal muligens være forsiktig med å si noe generelt og bombastisk om et så mangslungent og uensartet felt som teaterlivet utenfor de store institusjonene. Men tre teaterforestillinger den siste tida har fått meg til å lure på om deler av frimiljøet nå møter sin egen forsømmelse og neglisjering av den litterære teatertradisjonen i døra. For også enkelte frigrupper har skjønt at publikum vil ha tekstbasert, fortellende teater. Problemet er bare at de har avvist dette i så lang tid at de ikke lenger behersker faget.
  • Det verste eksemplet er Black Box Teater. Det lot performance-regissøren Kjetil Skøiens hjelpeløse, surrealistiske tekstbrokker til «The Dream Hunters» passere. Et annet eksempel er den innleide frigrupperegissøren Jon Tombres iscenesettelse av David Harrowers «Knivar i høner» på Det Norske Teatret. Dette var riktignok en oppsetning av en helt annen kvalitet enn Skøiens. Men også her sviktet det på tekstplanet. Ikke på grunn av stykket i seg selv. Men fordi Tombre ikke maktet å arbeide seg inn i, bygge opp og forløse en poetisk og finmasket tekst.
  • Også Kate Pendrys «Aeroporto Porco» på Nordic Black Theatre nylig var tynne saker. Denne commedia dell'arte-inspirerte samfunnskritikken av strukturell rasisme på en flyplass, hadde riktignok noen satiriske lyspunkt og en særdeles talentfull, farget skuespiller ved navn Hannah Wozene Kvam som norsk teater bør merke seg. Men ellers var dette en teatertekst som neppe ville sluppet igjennom vanlige nåløyne.
  • Det er i grunnen den gamle kunstneriske sannheten som gjelder her: Svikter den håndverksmessige kunnen og kjennskapet til tradisjon og røtter, svikter det meste.