MAKT OG AVMAKT: Det finnes en sterk spenning i den feministiske teorien rundt hvordan man skal se på kvinners makt og avmakt i seksuelle relasjoner. Foto: Sara Johannessen /
NTB Scanpix
MAKT OG AVMAKT: Det finnes en sterk spenning i den feministiske teorien rundt hvordan man skal se på kvinners makt og avmakt i seksuelle relasjoner. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Frihet fra, og frihet til

Den opphetede debatten om Ingebrigtsen-saken kan med fordel analyseres opp mot sentrale konflikter innen feministisk teori.

  Hver gang en såkalt «sex-skandale» herjer landet, virvles en rekke uløste feministiske problemstillinger opp. Sex og overgrep, og alt derimellom, er et av de mest kompliserte og konfliktfylte feltene innen feministisk teori. Som nå i Ingebrigtsen-saken, der vi raskt møter på to feministiske perspektiver som delvis er uløselig sammenvevd, og delvis er i konflikt med hverandre. Kort oppsummert kan vi kalle dem «frihet fra» og «frihet til».

«Frihet fra» handler om kvinners rett til frihet fra seksuelle overgrep, mens «frihet til» handler om kvinners frihet til å gjøre hva de vil med kroppene sine. Da Ingebrigtsen-saken sprakk, delte offentligheten seg raskt i to leire som stilte de to perspektivene slagordmessig opp mot hverandre. «Herregud, maktmenn som misbruker yngre jenter, skal de aldri lære!» versus «Herregud, en 17-åring kan vel ligge med en 37-åring uten at det er noe galt i det!»

Den radikalfeministiske patriarkat-teorien ser på menns seksuelle makt over kvinner som så total at «frihet til» nærmest er illusorisk. Det seksuelle hierarkiet, og måten femininitet og maskulinitet konstrueres på, gjør kvinner så avmektige, og så ute av kontakt med seg selv og sine egne behov, at seksuelle underordning etser seg inn i kvinnekroppen. Denne maktforskjellen vil alltid utnyttes av menn, hevder radikalfeministene. Seksuell vold, som ikke alle kvinner opplever, men som alle må tilpasse seg til, forsterker underlegenheten. Kvinners reaksjon når de møter (seksuell) overmakt er derfor handlingslammelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne posisjonen karikeres ofte, og framstilles som ekstremt mannsfiendtlig. Men de mest kjente — og utskjelte — radikalfeministene har utvilsomt bidratt til dette selv. Forfatteren Andrea Dworkin for eksempel, med sin uttalelse om at «penetrerende samleie er, i sin natur, voldelig», eller jusprofessor Catherine McKinnon, som hyppig siteres på at «forskjellen på en forførelse og en voldtekt er at når mannen skal forføre tar han med seg ei flaske vin.» (Det siste sitatet er for øvrig en gjenganger hos ekstreme antifeminister, som bruker det som bevis for at til og med feministene har skjønt at alle kvinner egentlig er horer som lar seg voldta for vin.)
Den mest outrerte radikalfeminismen utløste en motreaksjon som gjerne omtales som den «sex-positive feminismen». Dronningen av denne retingen er «pornostjerna med doktorgrad», Annie Sprinkle, som pusher sin helt spesielle new-age-økoseksuelle-performance-livsstil under hurraropet «Sex er så gøøøøøy!» På 70- og 80-tallet raste det voldsomme debatter i akademia og kvinnebevegelsen mellom de to ytterpunktene. Stridens eple var pornografi og prostitusjon. Er porno frigjørende eller er det voldtekt på film? Er prostituerte ofre, eller mektige «sex-gudinner»? Hele bataljen refereres i dag til som «The Feminist Sex Wars».

I dag ser
landskapet annerledes ut. «Den tredje bølgen» av feminisme som kom på 90-tallet fant et (vaklevorent) ståsted noenlunde i midten, og la en rekke av ytterpunktene øde. Men fortsatt finnes det en sterk spenning i den feministiske teorien rundt hvordan man skal se på kvinners makt og avmakt i seksuelle relasjoner.

Et sentralt begrep
i ny feministisk teori er «agency», som kanskje kan oversettes med «handlingskraft» på norsk. Altså hvilket individuelt spillerom hver enkelt kvinne har til å «reforhandle» maktstrukturene og idealene rundt seg. I dag er alle enige om at et slikt spillerom eksisterer, stridsspørsmålene er hvor stort det er og hvilke «våpen» kvinner har i reforhandlingen.

Når yngre og yngre jenter legger ut sexy bilder av seg selv på deiligst.no, er det da et uttrykk for at de leker seg med en seksuell klisjé, og dermed behersker den på en måte som gir dem trygghet i virkelige seksuelle relasjoner — eller er det uttrykk for at spillerommet er blitt så innskrenket at alle tvinges inn i samme nedverdigende positur? Det er sannelig ikke lett å svare på.

Hannah Helseth drøfter denne typen problemstillinger i boka «Generasjon Sex», og lander på det lett frustrerende «både og». Forskningen gir motstridende signaler. På den ene siden har jenter i dag et mye sterkere forhold til seg selv som seksuelle vesener — og det populærkulturelle refrenget er å kreve orgasme. På den andre siden øker andelen jenter som hater sin egen kropp — og alle pop-jentene som krever orgasme er smellvakre og tynne. Hvor lett er det, i praksis, å manøvrere i dette som tenåring?

La oss for
eksempel si at du er en ung AUF-er som plutselig får seksuell oppmerksomhet fra en eldre partikjekkas med tunge verv. Det er flatterende, det er spennende, det er litt farlig. Det er også hemmelig og «feil», og dermed byr det kanskje på en mulighet for å teste ut ting man ikke kan med en jevnaldrende/jevnbyrdig.

Det finnes nok av eksempler på slike asymmetriske seksuelle relasjoner som ikke fører til varige men. I går trykket vi et innlegg fra Anne Larsen, som var purung da hun var kjæreste med den 27 år eldre Lillebjørn Nilsen, og som vektlegger sitt eget minne av «varsom berøring fra erfarne hender». Og på NRK Ytring skrev Gunn Hild Lem, som er enke etter en mann som var 23 år eldre, at «En mann på 37 har selvsagt mange muligheter til å manipulere en 17-åring, men også til å tilfredsstille en kåt 17-åring, selv om det er en tanke mange, ikke minst mødre, vegrer seg for å tenke.»

I mye av
kritikken i Ingebrigtsen-saken har det sneket seg en nisse med på lasset, nemlig at alle relasjoner mellom yngre jenter og eldre menn alltid er feil. Dette er en puritansk refleks som underkjenner at unge jenter kan ha «agency» også i møte med store maktforskjeller, så fremt de møter en mann som er villig til å gi fra seg makt. Refleksen er altså også klassisk radikalfeministisk, fordi den underkjenner at slike menn finnes.

Derfor er det bra at Larsen og Lem tar ordet. Men der Lem nøyer seg med å nyansere, går Larsen inn med aggresjon overfor Tromsø-jenta som sier hun har opplevd «erfarne hender» på en annen måte enn henne. Den aggresjonen er det tydeligvis mange som deler. Et overraskende stort norsk hylekor sitter nå og skriker om at jenter som har vært i gråsonene skal holde kjeft for ellers «undergraver de menns rettssikkerhet».

De lener seg
på argumentet om at «det ikke foreligger et straffbart forhold». Jenta er over den seksuelle lavalder, og hun har ikke anmeldt ham for noe, ergo er hun bare ute etter å sverte ham. De velger å se sex i svart-hvitt; enten som fløyelsmyk gjensidighet, eller som straffbar voldsmakt.

Dette synet finner paradoksalt nok sin styrke i den liberalfeministiske tradisjonen. Som liberale retninger flest, er den sentrert rundt ideen om autonome individer som skal omfattes av en rettsstat. Liberalfeminismen «løser» seksuelle overgrep gjennom å innføre krav til samtykke. Er det ikke samtykke er det voldtekt. Ferdig snakka. På papiret er prinsippet uklanderlig, men i virkeligheten løser det svært lite. En ting er at fravær av samtykke nesten aldri lar seg bevise. Et overordnet problem er at de autonome individene ikke er så autonome når det kommer til stykket. Som den svenske feministen Katrine Kielos skriver: «Kvinnen anses i vårt samfunn å ha et ansvar for hvilke reaksjoner hennes seksualitet framkaller». Illusjonen om det krystallklare samtykket, blir lett en bumerang som rammer erfaringer i gråsonene.

Så der
står vi. Og vi kommer ikke videre før vi klarer å fusjonere «frihet fra» med «frihet til», både i teori og praksis.

Følg oss på Twitter