Frihet, likhet og korrupsjon

Frankrike må være det eneste landet i verden med en offisiell, skattefri, mafialiknende «godtgjørelse» til ministere og ledende byråkrater. En betydelig korrupsjonsoppvask er imidlertid på gang.

PARIS (Dagbladet): Tenk om en bevoktet skuddsikker lastebil fra Norges Bank en dag i måneden stoppet utenfor regjeringsbygget i Oslo. Ut kom tungt bevæpnede menn med kofferter fulle av nye 500-kronerssedler. Disse ble i første omgang levert på Jens Stoltenbergs kontor. Så satt han der som en mafiaboss og fordelte seddelbunkene mellom etterretningstjeneste og kontraspionasje, Slottet og departementene. Resten beholdt han til sin administrasjon. Noe ble brukt til representasjon. Så ble overarbeidede medarbeidere kalt inn for å hente hver sin konvolutt med knitrende sedler, i tillegg til den offisielle lønna - men helt skattefritt.

Selvfølgelig kunne dette aldri foregå i Norge. Det kunne ha vært Sicilia, eller en bananrepublikk. Men det dreier seg om Frankrike, anno 2001, der såkalte «spesielle fond» har vært vanlig praksis siden 1946. Grunnen til at fondene er blitt det store samtaleemnet nå er at president Jacques Chirac hevder at han brukte de pengene han fikk som statsminister i 1986- 88 til å betale sine, familiens og venners reiser i 1992- 95, for i alt tre millioner kroner. I så fall har han oppbevart seddelbunkene i pengeskapet i rådhuset, mens han var borgermester. Sjåføren hans har forklart i avhør hvordan han transporterte kofferter fulle av tykke konvolutter til Chiracs reisebyrå.

FONDENE er ikke så hemmelige som man tror. De utgjør en offisiell post i nasjonalbudsjettet som hvert år vedtas av parlamentet. Det føres nøye regnskap over hvem som får hva, men ministrene står fritt til å bruke skatteyterpengene som de vil. Store deler går til overarbeidede byråkrater. De har ikke den lønna de fortjener. «Alle» synes derfor det er normalt at de får en konvolutt ekstra hver måned. Det kan kalles bonus, godtgjørelse eller tillegg, men det minner mest om mafiøse tilstander midt i en demokratisk republikk. Det er neppe korrupsjon i kriminell betydning, men det er ikke langt unna. Det utrolige er at det er legalt og tolerert.

For å gjøre fondene mindre hemmelige og som et mottrekk mot Chiracs påstander, offentliggjorde statsminister Lionel Jospin for første gang de eksakte tallene. For 2001 innvilget parlamentet 470 millioner norske kroner til fondene. 280 gikk til hemmelige tjenester, 190 til regjeringen, minus 28,5 til presidentpalasset. Statsministerkontoret fikk 159 millioner. 43 gikk til representasjon, og 28,5 til personalet (600 personer), samt til beskyttelsen av statsministeren. 63 millioner ble fordelt mellom de andre departementene. De siste 14 millionene ble brukt til humanitære formål eller foreninger. Det står igjen en rest på 128 millioner siden 1977. Jospin lover å betale tilbake det som blir til overs. Det burde Chirac også ha gjort. Men det er ingen praksis for hva man gjør. Tidligere kulturminister Jack Lang har anlagt sak mot to journalister som hevder at han stakk mesteparten i egen lomme.

Mitterrands tidligere kommunikasjonsrådgiver Gerard Colé er trolig den eneste som måtte skatte av fondpenger. Han fikk 50000 i måneden fra 1988- 91. En dag forlangte skattevesenet at han forklarte hvor pengene kom fra. Han ble mistenkt for å ha tatt dem i Lotto-kassa, som han var sjef for. Det ble omregnet til lønn. Med renter krevde skattefogden fem millioner kroner.

- I dag, kanskje på grunn av Chirac, vil systemet sikkert eksplodere. Mange små markier kommer til å beklage det, sier Colé til AFP.

DET DOMMERNE MISTENKER Chirac for er en helt annen type korrupsjon. Det gjelder bestikkelser som var vanlig praksis i Frankrike før lovene om partifinansiering ble vedtatt i 1989 og 92. Da betalte gjerne bedriftene de politiske partiene, og ikke bare gaullistene, en viss prosent av hvert store byggeprosjekt. På grunn av valgsystemet har det alltid vært svært dyrt å drive valgkamp i Frankrike, og partiene fikk ingen offisiell støtte. De aller fleste korrupsjonssakene som rulles opp nå, blant annet de Chirac er involvert i, stammer fra før 1990. Frankrike kan framstå som et gjennom korrupt land, men det kommer av den store oppvasken som har pågått mot korrupsjonen de siste åra. Korrupsjonsjegerne, med Eva Joly i spissen, har hendene fulle, men korrupsjon som involverer politikere er på hell. Tilstanden er ikke som i Italia, der den svarte økonomien er blitt fullstendig infiltrert i den offisielle. Etterforskningene mot ham forhindret ikke Silvio Berlusconi fra å bli valgt. Og ved byvalget i Frankrike i vår ble tre tidligere korrupsjonsdømte foretrukket av velgerne, som ikke holder det mot dem.

DET FRANSKE perspektivet er likevel talende nok. For tida etterforskes for eksempel tidligere statsråd Charles Pasqua for gratis reiser og Mitterrands eldste sønn Jean-Chistophe er innblandet i våpensalg i Afrika. Og president Jacques Chirac beskyttes inntil videre av en immunitet som tidligere grunnlovsrådspresident Roland Dumas, nylig dømt for misbruk av selskapsmidler, sørget for. En korrupt hjelper en annen.

Det har i det minste oppstått en debatt om de hemmelige fondene denne sommeren. Flere parlamentsmedlemmer synes de er uverdige for demokratiet og krever dem fjernet. Det ville være på tide.