OPPLYSNING: Det er kjipt når selverklærte opplysningstilhengere som Walid al-Kubaisi ender med å nøre opp under frykt for det fremmede, i stedet for nettopp å opplyse, skriver kommentator Karianne Bjellås Gilje. Foto: Henning Lillegård/Dagbladet
OPPLYSNING: Det er kjipt når selverklærte opplysningstilhengere som Walid al-Kubaisi ender med å nøre opp under frykt for det fremmede, i stedet for nettopp å opplyse, skriver kommentator Karianne Bjellås Gilje. Foto: Henning Lillegård/DagbladetVis mer

Frihet, likhet og muslimsk brorskap

Religionsfrihet og religionskritikk er bedre enn religionsforbud. Men gudene skal vite at det er komplisert.

- Allahu Akbar! Allahu Akbar! Ordene synges ut og gir gjenklang i rommet. Gud er stor!

- Tror du på det du roper, eller? Tiåringen snøfter sarkastisk mot sjuåringen, han som denne adventkvelden forvandler baderommet vårt til rene moskeen.

For å demonstrere at han tror på egne ord, klatrer sjuåringen opp på kanten av badekaret, strekker armen over hodet mitt, og viser at han mener Allah i alle fall rager noen centimeter over moren sin.

- Herregud, sier storesøsteren, og forlater moskébadet.

Lenge før barn i Norge fatter forskjellen på ords bokstavelige og billedlige mening, lærer de i dag bruddstykker om alle verdensreligioner i skolens RLE-fag (religion, livssyn, etikk). Dette faktum fører i alle fall i vår familie til liknende scener som denne på baderommet. Kan hende vår religionsdebatt forsterkes av familiens trosmangfold p.t.: En storesøster som heller lytter til hester enn til guder. En lillebror som er inne i en slags muslimsk fase. To foreldre som har studert seg bort fra tensing-tenårenes «miljøkristendom» (som det ble kalt av motstanderne på åttitallet). Vår sekulære taxisjåfør-morfar med sju års luthersk teologiutdanning i bagasjen. En buddhistisk bonus-mormor. Samt en kristen mormor, bonus-morfar, farmor og farfar.

Å forklare barna at ord kan ha flere betydninger faller meg langt lettere enn å forklare hvorfor jeg har kommet til at jeg verken tror på Gud, Allah, Buddha eller liknende. Joda, uten å skremme vettet av en Star Wars-spiller og en Twilight-leser kan man alltids dra historier om kriger, korstog, kolonisering og andre grusomheter i religionenes kjølvann opp gjennom menneskehetens historie. I det siste har vi heller tydd til filmen. Denne gang i form av egen barndoms favoritt, «Det var en gang et menneske», franske Albert Barillés serie fra 1978.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er for tidlig å si om dette forsøket på å gi barna bakgrunn for egne oppfatninger vil gi resultater. Jeg kan ikke annet enn håpe. Jeg tror nemlig på noe, og det er på mennesker, på opplysning og store mengder balansert kunnskap, på demokrati og ytringsfrihet. Derfor blir jeg glad når tiåringen kommer hjem fra RLE-timen og spør: «Vet du hva filosofi er? Det er spørsmål uten riktige svar.»

Med årene har jeg, ikke uvanlig for sekulære sjeler, blitt mer liberal enn radikal i religiøse spørsmål. Jeg godtar, ja til og med liker noen religiøse tradisjoner - som at vi denne helga tenner det andre adventlyset fordi vi venter, vel, på julaften, jesusbarnet eller bare noen fridager. Jeg aksepterer at noen tror på profeter, engler, jomfrufødsel, Gelius' gud. Eller på autoritære religiøse ledere som mener kvinner skal tie i forsamlinger, og skjule hår, ansikt eller det meste av verdens kvinnekvaliteter.

Men på én betingelse: At alle som tror på slikt også anerkjenner min rett til høylydt å kritisere dem. Jeg krever at religiøse maktpersoner som setter seg selv over andre med henvisning til tro og til løsrevne sitater fra historiske, religiøse skrifter, godtar at deres religionsfrihet også er min frihet til religionskritikk. Til å slå ned på intoleranse, undertrykking, fundamentalisme, brudd på menneskerettighetene osv. Det er blant annet dette kompromisset, gjensidig tros- og kritikkfrihet, som kjennetegner et demokrati.

Derfor så jeg fram til denne ukas dokumentar på TV2. Walid al-Kubaisis «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» vil opplyse europeere og nordmenn om muslimbrødrenes misjonsstrategier, minne om forskjellen på islamister og troende og sekulære muslimer, og advare mot illiberale krefter som kan ødelegge demokratier. Et viktig budskap!

Men al-Kubaisi svekker sin dokumentar ved å argumentere mot stråmenn. Han påstar at «den norske venstresida» (uten at én person eller ett parti får uttale seg) ikke kjenner eller skjønner muslimbrødrenes misjonsstrategier. Neivel? Hvem har han snakket med? Om dette får vi ingenting vite. Walid al-Kubaisi skulle lært noen effektive fortellergrep av Albert Barillé. Med femti minutter til rådighet burde han avstått fra å servere velkjente stereotypier, og klart å få fram at det finnes opplyste folk både blant muslimer og venstreradikalere.

Det er kjipt når selverklærte opplysningstilhengere som al-Kubaisi ender med å nøre opp under frykt for det fremmede, i stedet for nettopp å opplyse. Skjønner han ikke at han kan bidra til å undergrave sin egen religionsfrihet? Hvis liberale samfunn og sekulære stater føler seg truet av illiberale og religiøse krefter, av gode eller dårlige grunner, kan det føre til innskrenket religionsfrihet (og ikke bare innskrenking av denne friheten, jf. debatten om overvåkning). Eller som Frp-leder Siv Jensen twitret mandag kveld: «Sitter og ser på dokumentaren på TV2 om Det muslimske brorskap. Dette er rett og slett skremmende. Vår grenseløse toleranse blir vår fiende!»

Sivs grenseløse toleranse får vi la ligge i denne omgang. Poenget er at jo mer opplyst man er, dess mindre er faren for ukritisk å svelge budskapet til både islamister, misjonærer, høyrepopulister og venstreradikalere. Problemet med den politiserte norske religionsdebatten er lavt presisjonsnivå og stereotypiene som slenges veggimellom: Alle på venstresida mener muslimer er respekttrengende ofre for fordommer! Alle på høyresida utnytter folks fremmedfrykt til å innskrenke friheten! Du hører jo selv hvor teit det lyder.

Det er komplisert at enkeltpersoner ikke kan sorteres i klart definerte leire. Men virkeligheten er såpass sammensatt. Det fins mer eller mindre opplyste folk overalt. Og tilgangen til balansert kunnskap er dessuten svært forskjellige for småbrødre i inn- og utland som roper Allahu Akbar bare fordi de har hørt læreren si det.