Frihet, likhet og uhøflighet

Med jevne mellomrom klages det over at nordmenn er uhøflige og i det siste også over at vi har et lite velpleid ytre. I åra fra 1814 var dette en utbredt oppfatning om nordmenn innenfor den svenske overklassen. Den svenske stattholderens sekretær August von Hartmannsdorff karakteriserte nordmennene som ohyfsade (ubehøvlede) i utseende og oppførsel og forelsket i sitt ville land og i sin egen råhet. Han hadde på sitt vis rett i det siste. Sett fra norsk synsvinkel var nemlig likefram og enkel framtreden en viktig positiv markør for norsk identitet og for vår frie forfatning, i kontrast til nabolandene.

Norge ble langt fra noe fullkomment demokrati i 1814. Men i reaksjonstiden etter Napoleons fall var Norge det land i Europa som i størst grad videreførte den franske revolusjons idealer om frihet og likhet. Kampen mot svenskene ble ledsaget av en demokratisk stil og selvforståelse: Frispråk og ekthet ble stilt opp mot hykleri, enkelhet i form og stil mot ytre prakt og forfinete manerer, forankring i egen samvittighet og folkets tillit mot bekreftelse ovenfra i form av medaljer og titler. Denne selvforståelse var utvilsomt forankret i reelle sosiale forskjeller mellom de skandinaviske land, men den ble også en selvstendig politisk kraft. Under inntrykk av den økende bondeselvbevissthet i tiåra etter 1814 skulle mange innen embetsmannseliten komme til å beklage at de hadde vært med på å sette en så demokratisk forfatning ut i livet. Men de var bundet av den retorikken og de demokratiske institusjonene som hadde tjent til å mobilisere folket og markere norsk særegenhet i kampen for uavhengigheten.

Jacob Aall framholder at som statt-holder og regent i 1813–1814 holdt

Christian Fredrik seg til landets enkle former. Han viste utvungen omgjengelighet overfor mennesker av alle stender. Dette var han nødt til for å vinne oppslutning i Norge. Det samme karakteriserte den første norske regjering fra februar 1814. Selv de statsråder som var av høy byrd viste ingen fornemhet i sitt «omgangsvæsen», og de var tilgjengelige for statens borgere. Den enkle organisering vedble som en varig arv, hevdet Aall, fordi den var grunnet i landets fysiske og moralske forhold. Han gledet seg over at det ikke ble satt noen «purpurlapper på Norges naturlig enkle drakt.»

Etter at den norske uavhengighetsdrøm var knust sommeren 1814, var mange bitre på svenskene. Man latterliggjorde deres hierarkibevissthet, deres formelle høflighet og deres aristokratisk pregede omgangstone. Representant Tybring omtalte de svenske kommissærer som var kommet for å forhandle med Stortinget i oktober 1814: «De var alle behengt med ordener, men ingen syntes meg latterligere enn biskop Rosenstein. Foruten sine ordener hadde han et støpt gullkors på brystet og et brodert i rumpen.» Tybring konfronterte selv Carl Johans adjutant Forselles og var tydelig stolt over å bryte den høflige omgangsforms kode og snakke rett fra levra til denne høflige og belevne hoffmann: «Forbannet være de natthuer som lot de svenske komme så langt!», slynget han ut mot adjutanten. «Hadde disse uverdige mennesker gjort deres plikt, så hadde de svenske samt deres kronprins fått pryl.» Adjutanten ble til slutt helt ute av seg og klaget over at så mange av Stortingets medlemmer var så stridbare.

Representant Neumann beskrev den høyt respekterte stortingspresident Christies avsluttende tale i november 1814, etter edsavleggelsen til den svenske kongen: «Det var en tale så karakteristisk norsk som hele hans eget vesen og atferd: den inneholdt ikke et eneste kompliment og ikke noe intetsigende galanteri, den var kanskje den eneste i sitt slag, fremsagt i noen riksforsamling.» Christie talte i samme stil til Carl Johan i 1818, da denne var på vei til kroningen i Trondheim. Talen ble ikke udelt godt mottatt av de høye herrer i kongens følge. Den svenske stattholder Mørner forsikret imidlertid at den ikke var uhøflig, bare preget av norsk, uformell omgjengelighet. Mørners sekretær Hartmannsdorff var, som vi har sett, ikke så velvillig. Han var skuffet over at til og med en kultivert og fornem mann som grev Wedel, finansministeren, underla seg det norske enkelhets- og likhetskravet: Til og med i regnvær gikk han til fots til Stortinget, og i sin statsrådsuniform hoppet han over rennesteinene med de kongelige proposisjoner under armen. Slik fratok han både seg selv og embetet glans, klaget Hartmannsdorff.

Beretninger fra nordmenn som oppholdt seg i Stockholm viser noe av den samme kontrast, fra motsatt side. Den norske oberstfrue Carine Rehbinder bodde i 1820-åra i Stockholm med sin mann. Hun hadde hørt meget omtalt den svenske finhet og høflighet, men hun ble av sosietetens damer møtt med hovmod, stivhet og kulde. Dette til tross for at nordmennene kom dit på befaling etter en forening Sverige hadde ønsket så sterkt. Blant utenlandske diplomater var norske damer derimot meget yndet, hevdet Rehbinder. Det ble sagt at de var som en frisk luftstrøm i de duftende salonger. Man likte deres friere oppdragelse og større naturlighet.

Når det kom til stykket var mange av de norske heltene fra 1814 likevel ikke så uimottakelige for medaljer og silkebånd. Men det var andre som tok opp frispråkarven. Den offentlige debatt i åra etter 1814 var preget av en røff, polemisk stil, i ly av den nyvunne tale- og trykkefrihet. Carl Johan og svenske aristokrater ble fortørnet over en maktkritikk som de oppfattet som frekk og utakknemlig. Carl Johan anså slett ikke opposisjonens pøbelaktighet som uttrykk for frihetlige tradisjoner, men tvert imot for at nordmenn var uvant med frihet. Nordmenn hadde levd under enevelde i 150 år, mens svenskene hadde tradisjon med offentlig opinionsdannelse og riksdagsrepresentasjon. Carl Johan prøvde å innskrenke den norske trykkefriheten og å kneble de skarpeste kritikerne, spesielt brødrene Hielm i Nasjonalbladet. Til gjengjeld ble Jonas Anton Hielm en frihetshelt for opposisjonen. I bladet Statsborgeren ønskes han velkommen tilbake på Stortinget i 1833 i tidas romerskinspirerte stil: «Ei trer han inn i tinghallen med ran fra firmamentet! Ei prunker stjerner fra Sverige, glimmer som skryter om ridderlige bedrifter som Norge ei kjennes ved, på hans bryst [= den svenske Nordstjerneordenen]. Ei drar han på gyllen nøkkel til spyttslikkernes forværelser [ = symbolet på kammerherreverdigheten], men full medborgerlig tillit av tusener ledsager ham i Norges frie tingsaler.»

Enkelhet, likhetstenkning, frispråk – ofte oppfattet som plumphet og frekkhet av svenskene – ser ut til å ha vært trekk ved den norske væremåte og selvforståelse som sto sterkt etter 1814. Den norske uhøflighetens historie gjenstår å skrive, og vår tids ubehøvlethet har sikkert sine viktigste årsaker i en mye nærmere fortid. Det som her er nevnt er nok likevel noe av bakgrunnen for at vi, selv etter å ha blitt et av verdens rikeste land, fortsatt ikke kjennetegnes verken av kontinental høflighet eller av raffinerte klesvaner. I demokratisk henseende har det utvilsomt sine fordeler at vi de siste 500 år ikke har hatt noen dominerende hofftradisjon eller noe sterkt hjemlig aristokrati. Men det har også sin pris.

«Enkelhet, likhetstenkning, frispråk – ofte oppfattet som plumphet og frekkhet av svenskene – ser ut til å ha vært trekk ved den norske væremåte og selvforståelse som sto sterkt etter 1814.»