Foto: RCA
Foto: RCAVis mer

Anmeldelse: Christina Aguilera - «Liberation»

Frihet, likhet og vokalonani

Viktige budskap som drukner i musikalske klisjeer.

Liberation

Christina Aguilera

3 1 6

Pop Soul Rap Funk

Plateselskap:

RCA / Sony Music

«Hverken det éne eller det andre.»
Se alle anmeldelser

Du vet vi lever i en rar verden når bilder av kjente kvinner uten sminke bokstavelig talt resulterer i avisoverskrifter. For Christina Aguilera handlet hennes «naturlige» mars-cover» for Paper Magazines «Transformation Issue» likevel om mer enn eksponeringen av et ansikt hun i alle år hadde skjult under tunge lag med maskara, kraftig leppestift og enorme løsvipper.

I en amerikansk musikkindustri preget av full kjønnsrevolusjon, fortsetter superstjerna nå hvor hun slapp på det definerende selvaksept-anthemet «Beautiful» i 2002. Oppgitt og klar for en forandring.

Tittelen til «Liberation» – 37-åringens første album siden hun tok en pause fra egen musikk for å fokusere på mentorrollen i tv-programmet «The Voice» – staver det ut med store bokstaver, og nok et bilde av sangeren slik gud (samt en og annen plastisk kirurg) skapte henne.

«Where are you?» åpner skivas innledende tittelspor, og sender Aguilera ut på søken etter «Maria» (hennes eget mellomnavn) – en fri og ukuelig side av seg selv hun etter hvert mistet kontakt med. Det ventileres («How was I supposed to know? / That it would cost my soul») kraftig over en lett gjenkjennelig Kanye West-beat, før hun beveger seg inn i full vrengt vokal-modus på Anderson. Paak-produserte «Sick Of Sittin’». Et oppgjør med senere års trygge rolle på tv-skjermen.

«It's good pay, but it's slavery / I can't live with these chains on me / I have to get free.»

Ord som selvsagt virker enkle å si når man er god for over en milliard kroner.

Ukomplisert føles dessverre også mye av det musikalske gjennom store deler av albumets første halvdel, hvor Aguileras brummende vokalonani kjapt blir like slitsom og full av klisjeer som en soul/funk-kveld på «Stjernekamp».

Å være inspirert av Janis Joplin er én ting. Å leve opp til inspirasjonen er noe helt annet.

Demi Lovato-samarbeidet «Fall In Line» leverer bransjemodne visdomsord til nye generasjoner fra et drittlei sexsymbol («Little girls, listen closely / 'Cause no one told me / But you deserve to know / That in this world, you are not beholden / You do not owe them / Your body and your soul»), mens hovedpersonen selv blir satt på sidelinjen av sine jamaicanske gjester Keida og Shenseea på reggae-sporet «Right Moves».

Det er først med «Like I Do» at det virkelig begynner å likne på noe. Den lekne GoldLink-flørten kommer som en etterlengtet oppfriskning 20 minutter ut i albumet, og markerer begynnelsen på et knippe låter hvor Aguilera endelig får vist fram vokalen sin uten å mase.

Hyggelig er det også å høre hvordan veteranen glir uanstrengt inn i den moderne R&B-rollen på «Accelarate» og «Pipe», og til slutt avslutter med gospelmektige kjærlighetserklæringer på «Unless It’s With You».

Etter et liv i rampelyset føles Christina Aguileras bransjeopprør og personlige modning både autentisk og ikke minst svært relevant. Dessverre handler de fineste sporene på «Liberation» mer om kjærlighet og seksualitet enn frihet, mens hennes viktigste budskap drukner i musikalske klisjeer.