Frihet og menneskeverd

SOLSTAD-DEBATTEN: Onsdag 4.6. har Edvard Stange en kommentar om ytringsfrihet og menneskeverd som ikke bør bli stående uimotsagt. Han forsvarer Dag Solstads kritikk av Muhammed-karikaturene med at ytringsfriheten er avledet av menneskeverdet som grunnverdi. Ytringsfriheten må derfor «være med på å realisere menneskets verd» og være «et middel til å utvikle humanitet», hevder Stange.

Problemet er at disse formuleringene åpner for å begrense våre ytringer av hensyn til mer fundamentale verdier enn menneskets frie fornuft. Det strider i så fall mot en sentral tanke i opplysningstidas etikk og politiske filosofi: Verken Guds eller naturens orden begrunner menneskets verdi. Det gjør bare vår felles fornuft, og det finnes ingen fornuft uten fri og selvstendig, men også feilbarlig, tenkning, stillingtaken og handling. Et vesen som automatisk fikk sanne meninger servert på sølvfat av en ufeilbarlig ånd, kunne derfor ikke kalles rasjonelt. Frie ytringer er en måte å praktisere den frie fornuftsevnen på, og manglende ytringsfrihet utgjør i seg selv et hinder for å realisere menneskets verd som fornuftsvesen.

Nå kan opplysningstidas tankegods aldri ganske enkelt tas for gitt. Hva er så fantastisk med denne frie fornuften, vil det alltid være noen som spør. Når vi tenker på egen hånd, kan vi jo ta feil, og fornuften setter oss i stand til å forstille oss, lyve og bedra. Er ikke det egentlig en begrensning ved våre moralske kvaliteter og vårt menneskeverd? Jeg lar Mark Twain svare for meg: «Jeg er et bedre menneske enn George Washington. Han er ute av stand til å fortelle en løgn. Jeg er i stand til det, og jeg gjør det ikke.»

Jeg er likevel enig med Stange i at det er og bør være grenser for individuelle krenkelser. Slike begrensninger kan være forenlige med frihet som grunnverdi. Men å ikke bidra positivt til å utvikle vår humanitet, som han sier, er ikke det samme som utilbørlig krenkelse. Som frie, feilbarlige mennesker vil noen av oss engasjere oss seriøst i saker som for andre virker latterlig dumme. Derfor provoserer og erter vi hverandre, og å le av et individs guder, helter eller livssyn er ikke å krenke vedkommende. Tvert imot, det er nedlatende og dermed krenkende å ikke la andre «tåle» like mye som en selv.

Å tro at muslimer ikke tåler like mye religiøs karikering som tilhengerne av andre livssyn, vitner om manglende respekt for deres fornuft – og altså menneskeverd. De færreste ville da også kommet på å la seg krenke av noen danske avistegninger uten internasjonale kampanjer regissert av opplysningstidas erklærte motstandere.