Frihet og toleranse

THORBJØRN JAGLAND

er som regel en reflektert politiker. Det er han også i sin debattartikkel om det han kaller fundamentalistene Hagen og Ahmed i Dagbladet 26. august. Det er likevel en tredje «fundamentalist» han elegant glemmer, nemlig Arbeiderpartiet selv. Jaglands poeng om å skille religion og politikk er viktig og bra. Problemet hans er at Arbeiderpartiet representerer en av de største truslene på området. Når religiøse grupper, begrunnet i sin tro, har standpunkter Arbeiderpartiet ikke liker, trues det med sanksjoner. Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim ville frata Misjonsforbundet tilbakebetaling av kirkeskatten de har krav på fordi de hadde et annet syn enn Arbeiderpartiet. Et annet eksempel er fra Arbeiderpartiets kvinnekonferanse. De fattet i 2001 følgende vedtak: «AAN (i dag AMATHEA) står for alternativ til abort i Norge og mener at menneskelivet starter ved unnfangelsen. Årskvinnekonferansen mener AANs verdigrunnlag bryter med loven om selvbestemt abort og vil derfor be regjeringen fjerne statlig tilskudd til kontorene.» Hvis du ikke ser det skremmende i dette, ber jeg deg lese uttalelsen igjen. Dette har nemlig ingen ting med debatten om selvbestemt abort å gjøre. Det handler om frihet. Det er ikke lov til å mene noe annet enn Arbeiderpartiet om når livet begynner. Og hvis du ikke er enig med dem i at livet begynner etter 12 uker (eller av og til 15), skal du straffes med økonomiske sanksjoner.

GRUNNEN TIL

at slike angrep på vår grunnleggende frihet til å tro og mene det vi vil, får passere, er fordi Arbeiderpartiets tankegang er utbredt. Det er så lite politisk korrekt å mene noe annet enn Arbeiderpartiet om når livet begynner, barneoppdragelse, familiepolitikk at det kan virke som om det er helt greit å forskjellsbehandle avviker. Det er ikke vanskelig å avvise muslimske fundamentalister og terrorister. Selv ikke den sinteste USA-kritikere vil finne på å akseptere Osama bin Ladens metoder. Og den samstemte, og politisk korrekte, avvisningen av Carl I Hagens Levende Ord tale, viser at vi ikke lar oss lure av populismens vulgære retorikk. Derfor er jeg mer redd for trusselen fra Jaglands eget parti. Hvis du hører godt etter når Arbeiderpartiets folk snakker om friskoler, kirkesamfunns indre anliggender, kultur eller abort, vil du overraskes over hvor langt noen går med sin rettroenhet. Vi må passe oss for fanatikere som truer vår frihet, også de som vil styre kirker og frivillige organisasjoner fra å mene det de vil. Hvis ikke får vi et bevisstløst samfunn som lar seg diktere av de mest populistiske stemmene.