Frihet til å tro

TROSFRIHET: Daglig krenkes menneskers rett til å praktisere sin tro i en rekke regimer.

Det er et tankekors at publisering av noen karikaturtegninger i enkelte vestlige medier har fått enorm oppmerksomhet de siste ukene over hele verden. Samtidig blir systematiske og grunnleggende krenkelser av menneskers tro i regime etter regime knapt levnet noen oppmerksomhet. Rapporter fra mange land dokumenterer brudd på disse rettighetene. Situasjonen varierer fra manglende beskyttelse av trosminoriteter fra myndighetenes side til regelrett forfølgelse i myndighetenes regi. I noen tilfeller er det mer sporadiske overgrep, i andre tilfeller er bruddene på menneskerettighetene mer varige og systematiske. Siden FN vedtok konvensjonen om sivile og politisk rettigheter i 1966, er det registrert mange brudd på artikkel 18. Samtidig kan vi notere framskritt i arbeidet for trosfrihet.

JEG VIL SÆRLIG framheve to kultursfærer hvor trosfriheten har vært utsatt. Den ene har vært i kommunistiske samfunn, hvor staten aktivt har forfektet en ateistisk ideologi og forfulgt mennesker som ville utøve sin religiøse tro. Sammenbruddet av kommunismen i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning ga en ny åpning for trosfriheten. En slik generalisering sier likevel ikke alt. Dessverre foregår det fortsatt overgrep mot religionsfriheten i en del land som tidligere var med i det gamle Sovjetunionen, og andre land som står i en kommunistisk historisk tradisjon. Kina er blant disse.Den andre regionen hvor trosfriheten til dels har vært - og fortsatt er - sterkt begrenset, er den muslimske del av verden. Situasjonen varierer imidlertid betydelig fra land til land. Noen steder er det relativt frie forhold. I andre muslimske samfunn følges sharialoven strengt og det er forbudt å forlate islam og slutte seg til en annen tro. Det kan ifølge sharialoven straffes med døden.

Å TA KONSEKVENSEN av sin tro kan koste dyrt. I Indonesia er unge jenter blitt halshugd fordi de var kristne. Bilder fra Poso i oktober 2005 er skrekkfulle vitnesbyrd om dette. I Pakistan, India og Egypt risikerer konvertitter livet sitt. I Iran hjemler islamsk lov dødsstraff for dem som forlater islam. Utlendingsnemnda skriver i sitt praksisnotat av 27. mai 2005 at iranere ikke risikerer noe ved bare å ha konvertert, så lenge de holder troen for seg selv. Det er oppsiktsvekkende at et offentlig norsk organ, UNE, nærmest underslår at trosfriheten går lenger enn til dine indre tanker. Du skal også kunne delta i en menighet og gå til gudstjeneste med andre.Livssynsminoriteter kan også stenges ute fra utdanning. I Egypt er det fortsatt vanskelig for unge koptere å få seg utdanning. I Iran blir Baha,i-studenter nektet adgang til høyere utdanning. I Kina blir både uighur-muslimer og tibetanske buddhister undertrykt. Tilhengere av Falun Gong tortureres, sendes til arbeidsleirer uten rettergang eller dømmes til fengsel i over 20 år. Protestanter og katolikker blir også trakassert og kirker ødelagt. Her er det grunn til å bruke menneskerettighetsdialogen mer aktivt med Kina.I Vietnam blir religiøse minoriteter, både etnisk Hmong-kristne og andre grupper, brutalt torturert av styresmaktene. I Turkmenistan og Irak er det en økende religiøs intoleranse.

STRIDEN OM Muhammed-tegningene har ført til polarisering. På den ene siden muslimsk mobilisering for sin religiøse identitet og integritet. På den andre siden vestlig mobilisering til forsvar av ytringsfriheten. Men det er en menneskerettighet som forener respekten for menneskets religiøse integritet og dets rett til ytringsfrihet. Det er trosfriheten. Skal den forsvares effektivt, må utfordringene gå til alle leirer.Utfordringen er relevant ikke minst overfor politiske og religiøse ledere i mange muslimske land. De forlanger respekt for sin egen tro og Profetens ære hos andre, men hvilken respekt og trosfrihet gir de selv annerledes troende i sine land?En utfordring om å respektere tros- og livssynsfriheten må imidlertid rettes til langt flere enn muslimske samfunn. Autoritære regimer verden over synes å mislike at innbyggerne har lojalitet til annet enn til makthaverne selv. Forfølgelse av personer på grunn av deres tro er dessverre noe vi møter i en rekke land.

Utfordringen er også relevant i vår egen verdensdel. I det sekulariserte Europa er religionsfriheten relativt godt innarbeidet, men det er forskjeller. Den politiske og kulturelle ytringsfrihet har mange aktive forkjempere, men det er mindre oppmerksomhet rundt religionsfriheten? Spørsmålet kan stilles: - Er forsvaret for tros- og livssynsfriheten glidd ut av hovedfokus for det sekulære øye? Tros- og livssynsfriheten er slått fast i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Artikkel 18 lyder slik:«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»Gjennom tilslutning til FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter er FNs medlemsland forpliktet på denne menneskerettigheten.

STORTINGET diskuterte den 8. februar en interpellasjon fra Kristelig Folkeparti om Norges innsats for trosfrihet. I debatten foreslo jeg åtte nye tiltak, som utenriksministeren lovet å vurdere. La meg framheve fire hovedområder hvor vi kan styrke arbeidet for trosfriheten:·Klar kommunikasjon. Trosfrihet bør tas opp hver gang Norge har forhandlinger eller samtaler med totalitære regimer. I diplomatiske og politiske kontakter kan det være fristende å underkommunisere norsk syn. Dette må ikke bli Norges linje.·Samarbeid gir styrke. Tettere dialog med andre land og organisasjoner for å utøve et sterkere press. Mer pro-aktiv dialog mellom Utenriksdepartementet og frivillige organisasjoner som arbeider med temaet. ·Bedre dokumentasjon. Opprettelse av en egen uavhengig kommisjon for trosfrihet. Utarbeidelse av en årlig norsk rapport om trosfrihet. Utenriksdepartementet bør opprette en hjemmeside på Internett om trosfrihet og religiøs forfølgelse.·Styrket utenrikstjeneste. Ansatte i norsk utenrikstjeneste gis bedre opplæring om religionsforståelse og brudd på de religiøse menneskerettighetene. Det bør utnevnes en ambassadør eller spesialrådgiver for trosfrihet.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas har påpekt at religionen spiller en stadig viktigere rolle for politiske formål over hele verden, bortsett fra i Europa. I et verdenshistorisk lys er den vestlige rasjonalismen faktisk det virkelige unntaket, sier han. Habermas mener at så lenge de sekulære borgerne oppfatter religiøse tradisjoner og religiøse fellesskap som en foreldet levning fra førmoderne samfunn, vil de oppfatte trosfriheten som lite annet enn et vern av en utrydningstruet art. Det må ikke bli slik at de som er opptatt av tanke- og ytringsfriheten, framstiller det sekulære som det optimale og bare sjelden finner anledning til å påpeke brudd på retten til å tro.