Friheten til å dumme seg ut

Jeg forstår at Rehman tror at hun er fremst i et korstog. Det spørs om ikke dette toget pågår i hennes eget hode.

DET RÅDER KAOS i den postmoderne verden. I det siste har kaoset rammet ytringsfriheten. Den har hittil vært et hjelpemiddel for svake grupper eller individer, og skal gjøre det mulig for dem å kritisere myndigheter eller politisk sterke grupper og/eller individer, uten at de skal kunne straffeforfølges. Den enkelte som fremmer ytringen får ikke nødvendigvis status som uangripelig eller profet. Ytringens kvalitet er fremdeles avgjørende. Shabana Rehman har påberopt seg ytringsfriheten for en handling. Mange som burde tenke klarere har støttet henne. Dagbladet forsvarte Rehman på lederplass 26/8 og fremstilte den nakne rumpen som en ytring. Men hva en naken rumpe sier, vet heller ikke de. Skuddene som falt etter at den nakne rumpen var vist noen ganger på TV, kaster ikke lys over Rehmans handling. Mange mennesker blir utsatt for tilfeldig vold uten at de har sagt eller gjort noe som helst, noen blir drept. At noen kan ha kjent avsky over Rehmans rumpe, er sannsynlig. Men avskyen skyldes møtet med en nedverdigende handling, både for den som gjør den og den som utsettes for den.

AT REHMAN SELV hevder at hun kler av seg for ytringsfriheten, transformerer ikke rumpen til et fritt ord. Å vise frem en kroppsdel er en ostensiv handling, man «peker» på delen og lar den tale for seg selv. Å kle av seg underbuksen betyr for de som sitter bak: Se meg i ræva! De som befant seg på forsiden av Rehman måtte se på andre kroppsdeler. Å vise rumpen er det samme som å vise fingeren, en grov fornærmelse. Relevant straffelovgivning her gjelder ikke ytringsfriheten, men sedeligheten. En statsadvokat ble for en del år siden bøtelagt for å ha urinert på en offentlig plass, paret som hadde samleie på Quartfestivalen og arrangørene ble også bøtelagt. Hvorfor blir ikke Rehman av politiet behandlet likt med disse? Vil hennes nakne rumpe nå havne på NRKs årskavalkade for 2005?

Artikkelen fortsetter under annonsen

HANDLINGEN VAR et overgrep. Å utsette mennesker helt tilfeldig for synet av sin nakne rumpe, omdefinerer foredragssituasjonen. Ville publikum kommet om de visste at de skulle se en naken rumpe? Publikums frihet tilsa at de skulle ha trygghet på at de fikk et foredrag, ikke et møte med forakt. Å akseptere og bli foraktet der og da, er selvfølgelig noe man kan velge. Det gjør blant andre sado-masokister. Når forakten kastes på en som en stein, velger man ikke. Filosofen Knut Olav Åmås skryter av Rehman i Aftenposten samme dag som Dagbladet, men heller ikke han klarer å skille mellom handlingen, den nakne rumpen og en meningsytring. Heller ikke forteller han hva rumper mener. Han tror også at skuddene uttrykker noe om Rehman. Han hevder at blottingen var en politisk handling, og ser henne som en slags Jean d\'Arc. Grunnen er visst at Rehman er imot fundamentalister. Det er vi da alle. Var der forøvrig noen fundamentalister til stede i Haugesund?Åmås hevder også at Rehman har mer innflytelse enn hundre avhandlinger. Mon tro det. Descartes, Kant og Einstein og Darwins avhandlinger ble ikke uttrykt av en rumpe. De som har kjempet og blitt drept for ytringsfriheten, brukte ikke det nakne underliv. Rumpeoppvisningen var bare et lenge innøvd sirkusnummer som omfattes av sedelighetslovgivningen, og antagelig godt honorert.Nå vet vi at Rehman kan blotte seg uten konsekvenser offentlig. Noe mer har vi ikke lært, hverken om ytringsfriheten eller fundamentalister. Uansett hvor mye støtte Rehman får, vil hverken Dagbladets journalister eller Åmås bruke det samme stuntet når de holder foredrag for et festkledd, mektig og politisk korrekt publikum. Støtten hun mottar er verbal, og skader henne, mer enn den hjelper henne. Det er sjelden godt for noen å bli satt på en pidestall.

IKKE FORTJENER hun det heller. Jeg tviler sterkt på at Rehman som person er tilhenger av almen ytringsfrihet. Med troen på ytringsfrihet følger det vanligvis respekt for personer og vilje til saklig debatt. Det viser hun svært sjeldent. Mitt innlegg (30/8) vekket bare hennes hysteri. I følge henne (3/1) er jeg: «såkalt» filosof (av en eller annen grunn er det aldri noen som kaller en lege eller matematiker for såkalt), antihumanist, burde vært satt på plass av Human-etisk forbund (tror hun at forbundet er et hemmelig norsk politi?)- jeg er feig, frøken og kvakksalver. Rehman kjenner seg umyndiggjort, og gir meg skylden for det. Jeg konstaterer at heller ikke hun kan forklare hva hennes rumpe sa.Rehmans språkbruk, som Åmås synes er frisk, personlig og saklig, er ofte fullt av skjellsord og nedsettende betegnelser. Kanskje er språkbruken uttrykk for en kulturforskjell, det kan være slik norsk- pakistanere debatterer når de kjenner seg ovenpå. Da er det lengre vei til integrering enn ønsket.I mitt innlegg i Dagbladet hevdet jeg at Rehman ikke har forstått det vestlige frihetsbegrep. Selvfølgelig kan hun gå naken hvor hun vil, bare jeg slipper å se på når hun gjør det, og ikke blir mobbet til å tolke hennes nakenhet som et meningsfylt budskap. Jeg vil heller ikke se på prostituertes handlinger. Vår felles offentlige virkelighet er ikke Rehmans private scene. Vi andre er ikke fundamentalister om vi ikke liker Rehmans arbeidsmetode.

REHMAN BENYTTET også anledning til å gi meg (og sånne som meg) skylden for at Mette-Marit og Haakon, som først var samboere i ett års tid, ble gift. Dessuten får jeg skylden for at Mette-Marit tilsto sitt utagerende liv tre dager før bryllupet. Men det var Haakon som frivillig kastet sin samboer til pressen et halvt år tidligere da ryktene begynte å gå, det var hoffets PR-strateger som valgte en dag da intet lenger kunne endres, og Stålsett som ellers tolerer det meste, bortsett fra samboere, som satte sirkuset i Drammensveien 1. i gang. Jeg har aldri trodd på nedarvet makt, utvendige posisjoner og enorme privilegier, jeg tror på anstendighet og verdighet hos enkeltpersoner. Min kritikk mot monarkiet har vært prinsipiell, rettet mot landets myndigheter og det politisk korrekte. Monarkidebatten er i dag en sterkt sensurert debatt, hvor ytringsfriheten ikke lenger gjelder. Jeg anser monarkiet som en utdødd styringsform. Våre myndigheter, inkludert en del av landets redaktører, har samarbeidet om å gi det kunstig åndedrett. De har gjort monarkiet om til et rent språkspill. Men ordet «kongelig» er fremdeles ikke tingen kongelig, akkurat like lite som rumpen er ordet. Det er fremdeles forskjell på ting, ord og begreper.

JEG FORSTÅR at Rehman tror at hun er fremst i et korstog. Det spørs om ikke dette toget mest pågår i hennes eget hode, til og med i et annet land i en annen generasjon.