Friheten til å ta sitt eget liv

Årlig tar flere hundre kvinner sitt eget liv ved å brenne seg til døde i de kurdiske områdene. Hva er årsaken til at unge kvinner velger en slik dramatisk form for selvmord?

ET TJERN, en mørk natt. En vever liten jente beveger seg langsomt ut i vannet. Hun heller bensin over seg, men fyrstikken tenner ikke. Scenen er hentet fra filmen «Skilpadder kan fly». I et kort glimt berører filmskaperen Bahman Ghobadi et problem som til nå har vært viet liten oppmerksomhet: Årlig tar flere hundre kvinner sitt eget liv ved å brenne seg selv til døde i de kurdiske områdene i Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Fenomenets omfang er i liten grad kartlagt, men Ronak Faraj Rahim ved Women`s Media and Education Center har registrert at 245 kvinner tok sitt eget liv ved selvbrenning i irakisk Kurdistan i 2001.

Handlingen i filmen «Skilpadder kan fly» foregår i en flyktningleir i de kurdiske områdene i Irak i dagene før den amerikanske invasjonen. Filmens hovedpersoner er barn uten armer og ben, og konsekvensen av landminer som våpen i krig synliggjøres i all sin grusomhet. De kurdiske områdene i Irak er blant de mest minelagte i verden, og skuespillerne i filmen er trolig selv mineofre. Historien til jenta Agrin blir gradvis avdekket. Den lille blinde gutten man først trodde var hennes bror, viser seg å være barnet hun måtte bære frem etter å ha blitt voldtatt av soldater. Agrin greier nesten ikke å leve med byrden av det lille barnet hun ikke ville ha, og forsøker i to ganger i løpet av filmen å ta sitt eget liv.

TIL TROSS FOR at selvmord ved selvbrenning er ganske utbredt, er problemet som nevnt blitt viet liten offentlig oppmerksomhet. I Tyrkia og Irak er kurdiske kvinneorganisasjoner i gang med en kartlegging, og fritt-talende tidsskrifter har begyntå skrive om problemet. Tabuer i samfunnet og myndighetenes restriksjoner mot datainnsamling om sosiale og politiske forhold i de statene kurderne bor, gjør det vanskelig å kartlegge fenomenet.

Hva er så årsaken til at mange unge kurdiske kvinner velger en slik dramatisk form for selvmord? Det er kjent at kurdiske samfunn har utbredt stammementalitet og patriarkalske oppfatninger av ære. Likevel er det feilaktig å anse problemet med selvbrenning som kulturelt betinget uavhengig av de politiske forholdene som råder i de kurdiske områdene.

Diskriminering og overgrep mot kvinner forekommer i alle samfunn og kulturer, men når kvinner i tillegg diskrimineres på etnisk og religiøst grunnlag øker problemet i kompleksitet og omfang. Grunnloven i Iran, Syria (og Irak), samt den daglige praksisen i Tyrkia gir ingen beskyttelse til kvinner. Kontroll over kvinner overlates til det tradisjonelle normverket som bygger på svært diskriminerende mekanismer.

Med unntak av utviklingen i Irak de siste årene har kurderne verken hatt innflytelse på lovgivningen i de statene de inngår i eller fått mulighet til å utvikle egen nasjonal lovgivning, samfunnsorden eller eget politisk system. Kurderne anser ikke de politiske systemene i Tyrkia, Iran eller Syria som representative. Klan- og stammeforholdet står derfor sterkt i store deler av Kurdistan og preger interne sosiale relasjoner. Dette sosiale kontrollsystemet svekker kvinnens rettigheter i samfunnet. I praksis medfører dette en undertrykkelse av kvinner på flere nivåer: i familiære relasjoner, klanssamfunnet og i statlig praksis og lovgivning.

I TYRKIA har kurdiske kvinner systematisk blitt utsatt for overgrep av de militære/paramilitære landsbyvokterne, tyrkisk politi og sikkerhetsstyrker. Landsbyvokterne er kurdere, rekruttert frivillig eller ufrivillig av tyrkiske myndigheter for å nedkjempe den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Landsbyvoktersystemet ble etablert i 1924, og kurdiske sivile er svært sårbare overfor den myndighet disse utøver. Kurdiske kvinneorganisasjoner mener de traumatiske lidelsene som voldtekt og seksualisert tortur medfører i enkelte tilfeller har drevet ofrene til selvmord ved selvbrenning.

En streng tolkning av sharialoven definerer kvinners handlingsrom i Iran. Landet praktiserer kjønnssegregering, og det stilles meget strenge krav til en kvinnens sømmelighet. Et kjærtegn, utvekslet mellom mann og kvinne, er nok til å utløse offentlig avstraffelse. Kvinners brudd på morallovgivningen straffes hardest.Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet, utroskap og prostitusjon kan medføre steining, pisking eller dødsstraff.

KVINNER BLE særlig hardt rammet av Saddam Husseins overgrep mot den kurdiske befolkning i Irak. Slik «Skilpadder kan fly» viser ble mange kvinner utsatt for voldtekt og overgrep av soldater. Barn fødes fortsatt med misdannelser som resultat av kjemiske våpen i 1988-89. Mange menn døde eller forsvant og kvinnene ble etterlat som enker og aleneforsørgere.

I 1962 mistet mer enn 120 000 kurdere i Syria sitt statsborgerskap og fikk status som fremmede (ajnabi). I dag har mellom 200 000 og 360 000 etterkommere denne statusen. De er uten identitetspapirer og eiendomsrett, og har ikke tilgang til videregående utdanning. Statsløse kurdiske kvinner har svært begrensede muligheter til lønnet arbeid. Et komplekst lovgivningssystem hindrer en person uten statsborgerskapsrettigheter fra å kunne gifte seg med en person med slike rettigheter. Uregistrerte ekteskap inngås, og kvinner har ingen rettigheter som enker eller hvis de utsettes for vold og overgrep.

TRADISJONELT hadde kurdiske kvinner en friere stilling i samfunnet enn kvinnene i omliggende samfunn. I dag lider likevel kvinner under mannlige familiemedlemmer og samfunnets behov for kontroll. Alt fra mulighet til bevegelse utenfor hjemmet til valg av ektefelle bestemmes av familien. Kun få kvinner har mulighet til å forsørge seg selv og kan bestemme over sine liv. Vold og tvang brukes aktivt for å kontrollere kvinners atferd, og det offentlige tilbyr i beskjeden grad beskyttelse mot overgrep. Unge jenter ned til 13-årsalderen giftes bort uten eget samtykke og med hjemmel i lover og religiøse forskrifter. Uten et offentlig støtteapparat og funksjonsdyktige krisesentre eksisterer ingen utvei.

Agrins historie i filmen «Skilpadder kan fly» har i et kort glimt gitt innblikk i et tabubelagt og dypt tragisk fenomen. Kurderen Bahman Ghobadissetter fokus på et problem i eget samfunn som krever oppmerksomhet også fra verdenssamfunnet for å finne en løsning. Myndighetenei Iran, Irak, Syria og Tyrkia må bidra til å sikre kvinner større frihet og innflytelse over egne liv. Frihet til å ta sitt eget liv er ingen frihet.