Frihetens byrder

Tematikken er gjenkjennelig. Enslige kvinner rundt de tretti, begge med et svært problematisk forhold til kjærligheten, delvis grunnet en barndom der fedrene bare forsvant og mødrene taklet tapet med karrieristisk taushet.

De har mye til felles, hovedpersonen Snip til australske Nikki Gemmel og Kikki til japansk-amerikaneren Mako Yoshikawa. Begge tilhører den generasjon der foreldrene valgte seg selv framfor barna, og begge tar oss med på en labyrintisk reise for å finne ut av sin egen barndom {ndash} bli kvitt den bør som gjør det så problematisk for dem å binde seg til en mann, for så kanskje å bli forlatt slik deres mødre ble.

De har begge funnet en trøst eller en flukt i kunsten {ndash} Snip i maleriet, Kikki i bøkene {ndash} og har òg det felles at de har en bakgrunn som «serieliggere», der de lå med hvem som helst med håp om å bli sett av sine foreldre {ndash} eller kanskje for å flykte fra seg selv. Nå har de funnet kjærligheten i hver sin un ge karrierist {ndash} litt svake, enkle menn som drømmer om barn og ekteskap.

Grubler

Kjærlighetsfortellingen er med andre ord snudd på hodet her {ndash} det er kvinnene som er «bødler», rastløse, sterke og livredde for å binde seg. Men så ble da også Snip oppdratt som gutt, bl.a. til å tisse stående fordi moren var oppbrakt over måten verden behandlet kvinner på. I ett års tid «var» hun gutt, på befaling av faren, som kidnappet henne da han reiste fra kone og svigermor. De to bodde sammen med urinnvånerne i den australske ørkenen, og vi blir med på en reise tilbake dit, da Snip oppsøker faren i et forsøk på å finne ut av hva som egentlig hendte den natta hun som liten hørte morens skrik fra soverommet før faren tok henne med seg på rømmen.

Også Kikkis hverdag går med til grubling over kjærligheten {ndash} vagabonden Phillip som omkom i Nepal, men hvis gjenferd dukker opp hver gang hun elsker med sin nye kjæreste Eric, som hun mistenker for å være «asiatisk-kvinne-fetisjist». Og liksom Snip søker hun å finne ut av sitt følelseskaos ved å gå tilbake. Men hun er mest interessert i sin mormors historie, den fattige jenta fra den japanske landsbyen, som ble geisha og siden gift med en av sine kunder {ndash} en styrtrik japaner.

Elegant

Det virkelig gode i disse to romanene {ndash} hvis likhet jeg ikke skal trekke for langt {ndash} er den labyrintiske fortellerstilen, de elegante overgangene mellom fortid og nåtid, de gjenkjennelige skildringene av det orgastiske nærvær som det nærmeste vi kommer sann kjærlighet i vår tid, skjebner og fortellinger som flettes inn i hverandre, og ikke minst de overbevisende kvinneportrettene: Snips rastløshet og Kikkis dorskhet der hun kakespisende og ulykkelig vandrer rundt i New York-leiligheten grublende over sitt eventuelle ja til den giftesyke Eric. For de to romanene er òg betegnende for den nye generasjon kvinneforfattere som tar opp spørsmåle t om frihetens byrde {ndash} den frihet deres mødre kjempet så hardt for.

Og kanskje levde de bedre før, som mormoren til Kikki, hvis geishaliv gikk ut på å forholde seg profesjonelt til kjærligheten og den kunst å elske på «hundreogen» måter. Eller de australske urinnvånerne som midt i sin snuskete, brutale og sykdomsherjede tilværelse «aldri er så ensomme som folk i utviklede verdener, (fordi det er) slekten, ikke individet, som er samfunnets bærende enhet».

For hva skjer når individet velger som mødrene til Kikki og Snip, som trosset sine foreldre og valgte kjærligheten. Og der de virkelige ofrene kanskje var fedrene {ndash} som endte som vrak etter å ha forlatt sine halvt ihjelslåtte hustruer, fordi de elsket dem så høyt.