BERLIN NOVEMBER 1989:  Willy Brandt holder tale for folket ved Brandenburger Tor og Berlinmuren. Foto: William Mikkelsen
BERLIN NOVEMBER 1989: Willy Brandt holder tale for folket ved Brandenburger Tor og Berlinmuren. Foto: William MikkelsenVis mer

Frihetens øyeblikk

Søndag er det 25 år siden muren i Berlin falt. Året etter forsvant DDR, landet som forbød sin egen nasjonalsang.

Kommentar

I 1989 var jeg i Øst-Berlin. Det var enda noen måneder til muren skulle falle, men mye var på gang: Da jeg og andre studenter forklarte en ung trikkesjåfør at vi var for seint ute til et teater, svarte han med et smil. Så råkjørte han, med trikk, gjennom byens gater for at vi skulle rekke det. Forbausede østberlinere så kveldstrikken fyke forbi holdeplassene.

Den ville trikkeferden endte, av naturlige grunner, da han til slutt tok igjen trikkeruten foran ham i sporet. DDRs dager var talte: Trikkene gikk ikke lenger i rute. Anarkismen gikk på skinner. Det okkuperte Tyskland ble to land i 1951. Berlin ble delt. I 1961 ble det bygget en like brutal som absurd dobbel ring av murer tvers gjennom landets tidligere hovedstad. Murene sperret Vest-Berlin inne. Disse bydelene ble en subsidiert vest-tysk lomme, fullstendig omringet av bonde- og arbeiderstaten DDR. Muren skulle ikke hindre vest-berlinerne i å komme ut. Den var der for å hindre østtyskerne fra å rømme inn. Mellom murene lå dødssonen. Der ble de som forsøkte å flykte skutt. Minst 136 ble drept av sin egen stat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden 1989 har de som fikk ordre om å skyte den gang vandret i de samme gatene som de etterlatte etter de drepte. Stasis hundretusener av ofte ufrivillige informanter lever side ved side med de tusener som var aktivt opposisjonelle i DDR før Glasnost. Tallene ble aldri like høye i DDR som i resten av Øst-Europa. Særlig ikke etter at DDR startet sin praksis med å selge sine opposisjonelle til Vest-Tyskland. Alt for å bedre finansene.

Men i 1989 vokste demonstrasjonene fra uke til uke. Hovedparolen var «Wir sind das Volk», det er vi som er folket. For Hoeneker og partiet rakk aldri å velge seg et nytt folk. Tsjekkia hadde åpnet grensene. Ville partiet beholde kontrollen måtte de nå stengt grensene også mot det øvrige Øst-Europa. Et parti og et regime i oppløsning snublet fra seg makten og kontrollen: En misforståelse gjorde at grensene ble åpnet den 9. november. Ren flaks gjorde at ingen skjøt.

På ettermiddagen den 10. november 1989 talte Willy Brandt ved Brandenburger-porten. Han var ordfører i Berlin den natten i 1961 da sperringene ble reist. Nå slo han fast at ingenting ville bli slik det hadde vært. 1989 var et kort tidsvindu der forandring var mulig. Gorbatsjov hadde bestemt seg for ikke å gripe inn i andre land. Med en Putin ved makten ville historien vært en annen.

Det er lett å glemme at i 1989 var motstanden mot et samlet Tyskland fortsatt stor i mange leire. Mange østtyskere ønsket et demokratisk alternativ til Vest-Tyskland. Mange vesttyskere var skeptiske til den voldsomme regningen. Mange naboland ønsket absolutt ikke et forent og mektig Stor-Tyskland. Men Helmut Kohl presset foreningen gjennom. Den tyske økonomien knelte av belastningen av gjenforeningen. Så reiste den seg, nå som Vest-Europas største økonomi og mektigste nasjon.

I november 1990 kom DDRs siste dag. På Brandenburger Tor ville jeg ha et siste DDR-stempel i passet. En gretten vakt nektet. Vi er ikke souvenirer, sa han. I Øst-Berlin var hver kneipe stappfull. Ossiene drakk DDR ut. De brukte opp de siste østmarkene sine. I kneipen jeg havnet kom Beethovens niende på radioen. Da reiste de tyske ølsvingerne seg og sang med i koret. Noen gråt.

Neste morgen ville deres land være borte, samtidig som Tyskland igjen ville være samlet. De hadde levd sine liv i en stat som i 1972 forbød sin egen nasjonalsang sunget. Det skjedde etter at Willy Brandt minnet om at teksten beskrev et samlet Tykland. Det forteller Ingrid Brekke i sin nye bok «Da øst ble vest».

Etter 25 år er forskjellene der fortsatt: Tidligere DDR-områder har lavere lønn, større arbeidsledighet, eldre befolkning enn tidligere Vest-Tyskland. Samtidig finnes en nostalgisk lengsel etter de beste opplevelsene fra livet i DDR hos noen. Det er traumatisk å oppleve at landet ditt blir nedlagt, at den kulturen du vokste opp i simpelthen blir avlyst som prosjekt. Selv når friheten vinner, er det noe som går tapt.