Frihetens øyeblikk

Matias Faldbakkens roman «Unfun» drives fram av en voldsom negativ energi og setter tanken i bevegelse, men har også problematiske sider.

BOK: I forbindelse med den ikke nettopp imøtekommende utstillingen «Nothing Doing» i Matias Faldbakkens galleri Standard (Oslo) i fjor høst, skrev kunstneren - som del av en lengre tekst - at «This is wasted. This is no. And no. It’s not. It’s not funny. It’s funny that this is not funny. This is unfun».

«Unfun» er tittelen også på hans nye roman (fortsatt utgitt under pseudonymet Abo Rasul), som er den siste i «Skandinavisk Misantropi»-trilogien. Faldbakken har uttalt at det er ideer, mer enn karaktertegning og dramaturgi, som er viktige i romanene hans - slik de er det i kunsten han lager. Litteraturen og kunsten er to arenaer som han arbeider med beslektet tankegods på. Det rungende nei-et i de siterte setningene, er nemlig et viktig anliggende også i «Unfun»: «I min munn finnes det ikke ja», slår Lucy Parsons, hovedpersonen i romanen, fast.

Dataspill

Den selvhatende Lucy (35) var i mange år sammen med volds- og filmmannen Slaktus (Faldbakken har alltid vært glad i navn som taler høyt og tydelig), «som er smart som faen, men han ser passe dum ut». Paret har Atal og Vataman, de skamløse tvillingene som fordriver tida med å snuse, trykke falske penger og le av alt og alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Latteren er imidlertid av en spesiell karakter: Moren deres stammer fra det ugandiske Ik-folket, som ifølge Lucy ler av lidelse og dreper nære familiemedlemmer, og barna hennes har arvet latteren - i ekstrem grad. Jo hardere faren har slått moren deres, desto høyere har de ledd. Denne mildt sagt dysfunksjonelle familien har imidlertid gått i oppløsning. Når leseren møter Lucy, hjelper hun likevel fortsatt eksmannen med å skaffe rekvisitter til det slasherfilminspirerte dataspillet han er i ferd med å lage.

Det var Lucy og sønnene som i sin tid overbeviste den slasherbesatte Slaktus om at dataspillets form er bedre egnet enn filmens til å uttrykke det han ønsker. Spillet «Deathbox» skal bli en slags «vrengt» versjon av Joseph Conrads «Heart of Darkness». I Slaktus’ variant reiser en afrikansk veiarbeider til de gamle koloniherrene i Paris og begår massemord («Det er Europas hjerte som er mørkt», mener Slaktus). Slaktus’ prosjekt, som leder til stadige estetiske refleksjoner og understreker bokas preg av metafiksjon, blir imidlertid aldri ferdig. Isteden blir det Lucy som overtar noe som kan likne spillhovedpersonens mildt sagt blodige rolle - som «final girl» i «virkeligheten». Påfallende er det for øvrig hvor stor rolle alskens lyder spiller i «Unfun» - fra tvillingenes ustoppelige latter til Slaktus’ stadige tannsuging.

Skjellsord

Faldbakkens romaner er fortsatt ikke noe for sarte sjeler. Han eksellerer i skjellsord, vold, blod og generelt mørke: Til den aparte «Unfun»-familien hører både mødre og fedre som dreper sine egne barn, helsestudiobesatte «voldsintellektuelle» som slår og voldtar over en lav sko og ungdom blottet for følelsesmessige sperrer. Lucy slår fast at «For meg er ingenting noe å bry seg om. Jeg bryr meg om ingenting». Hun kaller seg anarkist, og sammenlikner den nordiske skogen hun og Slaktus flyttet til, med anarkiet: «….rolig og tom og åpen for alt, slik anarkiet er rolig og tomt og åpent for alt. Slik jeg var rolig og tom og åpen for alt Slaktus fant på å gjøre med meg». Likevel makter hun ikke helt å skjule smerten og frykten for Slaktus og hans stadige trusler.

HEART OF DARKNESS: Matias Faldbakken har gitt ut sin tredje roman som Abo Rasul. Foto: Frank Karlsen
HEART OF DARKNESS: Matias Faldbakken har gitt ut sin tredje roman som Abo Rasul. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Lucys tilbaketrekning til skogen handler også om å beskytte tvillingene mot «systemet» - hun folkeregistrerer dem ikke. «Unfun» kan leses som en tematisering av det vestlige samfunnets mangel på reell frihet og de mange begrensningene det legger på livet. Under kapitalismen bedriver alle hver sine former for salg av kroppene sine - ifølge Slaktus er det bare byggingen av egen kropp som representerer en slags frihet. Samtidig undersøker boka hevn, vold og ulike typer makt, forholdet mellom Vesten og den tredje verden og mellom ord og (volds)handling, lidelse og latter, kvinne og mann, fiksjon og virkelighet og kaos og orden. Ikke minst handler den om verdier: Der tvillingene har mye moro av å forfalske dem, vil Lucy kvitte seg med dem.

Kunststrategi

Underveis finnes diskréte nikk til alt fra Dag Solstads grisehode til Shakespeare og Nietzsche. Men i «Unfun» spiller annen «virkelig» kultur - både høy og lav - også større roller: Ridley Scott, Rudolph Valentino, den kontroversielle Colin Turnbulls antropologiarbeid om Ik-folket, «The Simpsons» og Dan Castellaneta, Homers «stemme». Måten den oppfinnsomme Faldbakken bruker de reelle historiene og personene på, minner mer om samtidskunstens enn om hans litterære konkurrenters strategier.

Den som er på jakt etter språk som skinner, eller en presist oppbygd spenningshistorie, bør imidlertid lete i andre hyller. Det er ikke alltid lett å forstå hvor Faldbakken vil hen med romanens mange engelskspråklige, skjellsordspekkede dialoger - det hviler ikke sjelden noe tilsynelatende skjødesløst over teksten. Men boka inneholder også et slags romanteknisk forsvar: Dataspillet har ingen konklusjon, og «Det dramaturgiske grepet er et åndssvakt grep, og det irriterer meg», slår Lucy fast.

«Unfun» bæres fram av en voldsom negativ energi, og setter tanken i bevegelse. Samtidig er det noe litt irriterende - og kanskje litt enkelt - over insisteringen på at verden er så til de grader nattsvart og meningsløs. Det er fristende å spekulere over om en slik resignasjonspositur er lettest å tillate seg for svært privilegerte mennesker. Raseriet mot skandinavisk middelklasse og alskens velmenende sekstiåtteridealisme er da også i ferd med å bli en tankemessig klisjé. Hvor veien går videre etter det altomfattende nei-et, er ikke godt å si - i «Unfun» skytes ethvert «budskap» kontant ned.

Frihetens øyeblikk