Frihetsgudinnen

Simone de Beauvoir kom inn i livet hennes da hun var 16 år. Møtet ble avgjørende for professor Toril Moi, både følelsesmessig og profesjonelt. 20 000 har nå kjøpt nyutgaven av feminist-klassikeren «Det annet kjønn». Her er Mois innledende essay.

«DET FINNES IKKE NOE skille mellom liv og filosofi!» skrev Simone de Beauvoir i 1948. «Det annet kjønn» (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. Det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst som forandrer liv. Jeg snakker av egen erfaring.

Jeg leste «Det annet kjønn» da jeg var 16, i den svært forkortete og lite representative norske oversettelsen som kom ut i 1970. Men selv i den versjonen gjorde teksten et voldsomt inntrykk på meg. Beauvoirs kritikk av mannssamfunnet fikk meg til å forstå at kvinner har en selvfølgelig rett til å utfolde alle de evner og anlegg de måtte ha, og at vi ikke må finne oss i å bli pålagt trangere grenser for livsutfoldelse enn menn.

HVEM VAR SÅ DENNE KVINNEN som har inspirert generasjoner av unge kvinner? Simone de Beauvoir ble født i Paris i januar 1908. Hun døde i Paris i april 1986, 78 år gammel. Hun var den eldste av to døtre i en høyborgerlig, katolsk familie med dårlig økonomi. Faren, Georges de Beauvoir, var egentlig jurist, men livnærte seg etter hvert ved å selge reklame for en konservativ avis. (Leopold Bloom i James Joyces «Ulysses» har akkurat samme jobb.)

Georges de Beauvoir var fritenker, svært konservativ og næret dyp mistro til utlendinger, jøder og radikale intellektuelle. Simones mor, Françoise de Beauvoir (født Brasseur), var derimot dypt religiøs, og forsøkte i ett og alt å oppføre seg som den perfekte katolske mor og hustru. Beauvoir selv mente at hun ble en intellektuell fordi den dype ideologiske kløften mellom foreldrenes livssyn tvang henne til å tenke selv.

Beauvoir tilhørte den første generasjonen av kvinner som fikk adgang til universitetsutdannelse på like fot med menn. Hun studerte intenst. På tre år tok hun alle eksamener som skulle til for å få en licence-grad i filosofi, og alle unntatt én av prøvene for den samme graden i klassisk filologi. Deretter kastet hun seg over forberedelsene til Frankrikes mest prestisjefulle eksamen, den såkalte «agrégation» i filosofi. Dette tar vanligvis to år; Beauvoir gjorde det unna på ett. Sommeren 1929 gikk hun opp til eksamen. Hun ble nummer to, bare slått av «kronprinsen» fra den prestisjetunge høyskolen Ecole Normale Supérieure, Jean-Paul Sartre (som for øvrig hadde strøket til den samme eksamenen året før). Beauvoir var 21 år gammel og den yngste agrégée i filosofi i Frankrikes historie. Hun var også bare den niende kvinnen som hadde stått til denne eksamenen. Sett i forhold til andre kvinner i det 20. århundre er Beauvoir både unik og vanlig. Beauvoirs selvstendige kvinneliv (utdanning, god jobb, et eget rom, forskjellige mer eller mindre vellykkete kjærlighetsforhold) er blitt typisk for unge kvinner fra middelklassen, i hvert fall i den vestlige verden. På 1920- og 1930-tallet var Beauvoir fremdeles en pionér.

HELT FRA 1929 STREVDE BEAUVOIR med å skrive romaner. Forfatterskapet er svært omfattende, og alle bøkene skal ikke nevnes her. Hun skrev essayer, reiseskildringer, romaner og selvbiografier. Blant essayene er «Det annet kjønn» (1949) mesterverket. Men både «Pyrrhus et Cinéas» og «Pour une morale de l'ambiguïté» («For en tvetydighetens etikk», 1947) inneholder grunnleggende diskusjoner av frihet og ansvar. Disse essayene er nødvendige filosofiske skritt på veien til «Det annet kjønn». Som romanforfatter rangerer Beauvoir blant de fremste kvinnelige forfatterne i det 20. århundres Frankrike. Hun var både en stor essayist og en svært populær romanforfatter. Nesten alle romanene hennes ble bestselgere. Både i omfang og ambisjoner er likevel «Les mandarins» Beauvoirs største roman (Den finnes heldigvis også på norsk, under tittelen «Mandarinene»). Denne fascinerende romanen, som ble belønnet med Goncourt-prisen i 1954, er en bredt anlagt analyse av politikk og kjærlighet i etterkrigstidens Frankrike. Spørsmålet om personlig og politisk erindring og skyld står sentralt. «Det annet kjønn» ble til fordi Simone de Beauvoir hadde lyst til å skrive en selvbiografi. Dette prosjektet fikk henne til å spørre seg selv om det faktum at hun var kvinne hadde formet hennes erfaringer på spesielt vis. «Det annet kjønn» er svaret hun kom fram til. Beauvoir arbeidet med denne boken fra 1946 til 1949, da hun selv var mellom 38 og 41 år gammel. På denne tiden var hun en forholdsvis privilegert person. Hennes egen og Sartres økende berømmelse skaffet henne muligheter til opplevelser alminnelige mennesker bare kunne drømme om. I juli 1947 skrev Beauvoir «Jeg vil ha alt ut av livet: jeg vil være kvinne og mann, ha mange venner og ensomhet, arbeide hardt og skrive gode bøker, reise og ha det moro, være selvisk og uselvisk.» «Det annet kjønn» er altså skrevet av en person som ikke ville ofre noe av det som var viktig for henne: frihet, arbeid og kjærlighet. Hvilken uhørt ambisjon for en kvinne!

I 1949 BLE «DET ANNET KJØNN» en skandaleombrust suksess i Paris. Det første bindet (Bok 1 i den norske utgaven) solgte 22 000 eksemplarer på en uke. Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Obskønitetene haglet over meg,» skrev Beauvoir. «Jeg var utilfredsstilt, kald, penisfiksert, nymfoman, lesbisk, jeg hadde hatt hundre aborter, jeg var alt mellom himmel og jord, til og med ugift mor. Man tilbød seg å kurere meg for min frigiditet og tilfredsstille mitt vampyriske begjær.» Til tross for de høylytte antifeministiske protestene, kjente kvinner over hele verden seg selv igjen i «Det annet kjønn» på 1950- og 1960-tallet. Denne genuint filosofiske boken forandret tusenvis av kvinners liv. «Det annet kjønn» presenterer to hovedtanker: (1) Man fødes ikke som kvinne, man blir det. (2) Kvinners oppdragelse påtvinger dem «kvinnelighet», det vil si at den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn. «Det annet kjønn» definerer altså «kvinnelighet» negativt, som en måte å være på som forutsetter at menn er absolutte og vesentlige, kvinner relative og uvesentlige. Først får vi det epokegjørende innledningskapitlet der alle hovedtankene i essayet legges fram. Dette kapitlet alene gjør Det annet kjønn til et mesterverk i feministisk filosofi. Resten av Bok 1 er delt i tre hoveddeler: «Skjebne», «Historie» og «Myter». Under tittelen «Skjebne» drøfter Beauvoir biologiens, psykoanalysens og marxismens forsøk på å forklare hvorfor kvinnen er blitt Den andre. Alle disse tankeretningene kaster lys over kvinnens situasjon, mener hun (og Beauvoir er påviselig inspirert både av Freud og Marx), men de undervurderer likevel kvinnens frihet i forhold til de begrensningene som finnes i kropp, psyke og samfunnsmessig stilling. Dette innebærer ikke at Beauvoir tror at kvinner rett og slett kan heve seg over sin situasjon. Dersom hun mente det, ville det jo ikke være noen vits i å hevde at kvinner er undertrykte. Likevel er Beauvoirs hovedtese, nemlig at kvinner ikke har hatt sin egen historie, like utfordrende i dag som den var i 1949.

HVERT KAPITTEL INNEHOLDER et utall eksempler på forskjellige kvinneskjebner. Mangfoldet av eksempler er nødvendig for Beauvoirs argument, som er at selv under svært undertrykkende forhold, har kvinner en viss grad av frihet. Det betyr at forskjellige kvinner vil reagere forskjellig på verdens forsøk på å gjøre dem til Den andre. Selv under patriarkalske forhold finnes det mer enn én måte å være kvinne på. «Det annet kjønn» avsluttes med et kapittel om veien til frigjøring. Dette er både en analyse av yrkeskvinners situasjon i Frankrike i 1949, og et forsøk på å vise at fremtiden er åpen, at kvinners frihet radikalt vil omforme kvinners og menns situasjon. Et fritt samfunn vil være et samfunn der det endelig kan herske solidaritet mellom menn og kvinner, skriver hun i den korte konklusjonen. Men Beauvoir bruker ikke ordet solidaritet. Hun skriver fraternité, som betyr «brorskap» eller «kameratskap». Det siste ordet i «Det annet kjønn» er nettopp fraternité. Dette er en bevisst referanse til Den franske revolusjonens slagord om frihet, likhet og brorskap. For feminister har denne referansen til «brorskap» vært kontroversiell. Mange har mistenkt Beauvoir for å ville utslette kvinner og kvinnelighet i sitt fremtidige, frie samfunn. Men «Det annet kjønn» gir en grundig kritikk av mannssentrerte tolkninger av Den franske revolusjonens idealer. I praksis, skriver Beauvoir, har mannssamfunnet gjort mannen til norm for mennesket (se s. 35). Dette kan ikke fortsette. Det kameratskapet hun drømmer om, er et fellesskap der både menn og kvinner regnes som like representative for menneskeheten, der det ikke kan komme på tale å ekskludere kvinner fra samfunnets idealer. Først i et slikt samfunn kan genuin solidaritet mellom kjønnene bli til virkelighet.

Når Beauvoir hevder at kvinner ikke er frie, mener hun det altså på to nivåer: For det første oppfordres de til å gi avkall på sin eksistensielle frihet ved å akseptere seg selv som Den andre. For det andre mener hun at kvinner i Frankrike i 1949 ikke har samme konkrete adgang til samfunnets kulturelle, politiske og økonomiske liv som menn. Hun mener derimot ikke at kvinner faktisk har mindre eksistensiell frihet enn menn.

INGEN STEDER I «DET ANNET KJØNN» skriver Beauvoir med større lidenskap og indignasjon enn i de avsnittene som handler om det sexistiske samfunnets dobbeltmoral. Abort er offisielt forbudt, skriver hun, men mange menn som tviholder på den offentlige moral, tvinger uten å nøle sine egne døtre, kjærester og elskerinner til å ta abort dersom det beskytter deres egne interesser. Det verste er likevel menns hyklerske forhold til prostitusjon: Den prostituerte har ingen adgang til det universelles etiske regioner, skriver Beauvoir, hun må alene bære mannens umoral. Men alle kvinner utsettes for det samme dobbeltspillet: Kvinnen har samme rolle som de hemmelige agentene som blir henrettet hvis de blir tatt, og som belønnes rikelig hvis de lykkes: hun må ta hele ansvaret for mennenes umoral; ikke bare den prostituerte, men alle kvinner tjener som kloakk for de skinnende rene palassene der de ærverdige menneskene bor (s. 714). For Beauvoir som for andre feminister etter Den franske revolusjon, er feminismens første mål å gjøre kvinnen til borger. Hun må få stemmerett, økonomisk selvstendighet og adgang til utdannelse og arbeid på like fot med menn. I denne sammenhengen er det påfallende at de to store feministiske tekstene fra det 20. århundre begge ble skrevet like etter at kvinnene endelig hadde blitt fullverdige samfunnsborgere. Virginia Woolf skrev Et eget rom i 1929, britiske kvinner fikk full stemmerett i 1928. Beauvoir begynte å skrive Det annet kjønn i 1946, franske kvinner fikk stemmerett i 1944.

«DET ANNET KJØNN» ER BLITT MYE LEST og mye misforstått. Den sexistiske resepsjonen går stort sett ut på at Beauvoir ikke var noen filosof, at hun var et rent ekko av Sartre, at hun egentlig burde ha giftet seg og fått barn og overlatt skrivingen til menn. Kvinnefiendtlige skribenter orker rett og slett ikke å forholde seg til det Beauvoir faktisk skrev. I mitt arbeid med resepsjonen av Beauvoir oppdaget jeg at sexister har tatt de mest groteske retoriske midler i bruk for å underkjenne Beauvoirs rett til å ha tanker og gi uttrykk for dem offentlig. Poenget er å skape et klima som er slik at det blir umulig å ta denne intellektuelle kvinnen alvorlig som intellektuell. Slik har franske journalister og intellektuelle kalt henne alt fra «inntørket skolefrøken» til «naiv sypike» og - toppmålet - «en hund som tisser på Sartres bukser».

Men selv om sexistene har fått stor spalteplass, har langt de fleste lesere av Det annet kjønn vært helt alminnelige kvinner og menn. Boken har solgt over en million eksemplarer bare på fransk. Antallet solgt på andre språk er mye høyere. Boken har altså samtidig hatt en allmenn og en intellektuell resepsjon. Hittil har det alltid vist seg at de som har hevdet at samfunnets status quo er et uttrykk for naturens orden, har tatt feil. «Det annet kjønn» er et kampskrift mot slik biologisk determinisme. For hundre år siden var det ikke bare fullstendig utenkelig at en kvinne skulle kunne bli statsminister, det var om mulig enda mer utenkelig at en kvinne skulle kunne løpe maraton. Kvinners biologiske innretning var slik at de verken kunne tåle stresset i det politiske liv eller belastningene i hard fysisk aktivitet, ble det sagt. I dag motbevises slike påstander av det faktum at det allerede finnes ganske mange kvinner som er nobelpristakere, snekkere, rørleggere, professorer og konsernsjefer. I dag er det slett ikke umulig å tenke seg at den økonomiske kjønnsdiskrimineringen vi fremdeles lever med, vil forsvinne i løpet av de neste hundre år. Det første og største skrittet på veien mot genuin økonomisk frihet for kvinner vil være unnagjort så snart det blir like lett for kvinner som for menn å kombinere barn med arbeid. Dersom en tar Beauvoir alvorlig, ser en raskt at dette ikke er et biologisk, men et økonomisk problem. Den utbredte tendensen til å definere alle kvinner som mødre eller potensielle mødre, er regulær heterosexisme, og fører til diskriminering av lesbiske kvinner. I Norge kan registrerte lesbiske partnere fortsatt ikke adoptere barn. Øyensynlig forsvinner det «biologiske» morsinstinktet samtidig med heteroseksualiteten. Ingenting er mer ødeleggende for kvinners frihet til å definere sin seksualitet som de vil, enn myten om at den «ekte kvinnen» er feminin, heteroseksuell og full av morsinstinkt. Enten de selv er homoseksuelle eller ikke, har feminister derfor all grunn til å støtte homser og lesbers krav om seksuell frihet. En Beauvoir-inspirert feminisme vil respektere voksne menneskers frihet til å organisere sin seksualitet som de vil, så lenge resultatet de kommer fram til bygger på respekt for andres grunnleggende frihet.

ENHVER IDEOLOGI, enten den kaller seg feministisk eller antifeministisk, som definerer kvinnen som mor eller moderlig, bidrar til oppbygging av en undertrykkende myte om «kvinnelighet». Forplantning må bli et like fritt valg for kvinner som for menn. Moderskap blir ikke virkelig fritt før det blir generelt anerkjent at et liv uten barn kan være et liv med større kilder til tilfredsstillelse i kjærlighet og arbeid enn et liv med barn. Bare dersom begge alternativene oppfattes som genuint likeverdige (ikke som like, men som potensielt like meningsfulle), kan en si at kvinner virkelig velger å få barn. Når barnet først er født, «velger» de fleste kvinner i dagens vestlige samfunn å være hjemme med barnet lenger og mer enn de fleste menn. Dette er vanligvis et rasjonelt valg ut fra den enkelte families situasjon. Det er nemlig fremdeles oftest slik at mannen tjener mer enn kvinnen. Dersom en lønn skal ofres, er det logisk å gi opp den minste. De som ikke har råd til å gi avkall på en lønn, har selvsagt ikke dette valget. Harmonisk hjemmeværende morslykke er et økonomisk privilegium. Problemet med å velge bort yrkesarbeid er at når en stor prosent av kvinner velger på samme vis, skapes en sosial situasjon som i og for seg er politisk negativ: den legger nemlig ideologisk press på andre.