NYE LØSNINGER: «I iveren etter å stille opp på alt og legge best mulig til rette for våre barn mister vi noen ganger det barna kanskje trenger og savner mest: tid sammen. Dette er norske foreldres evige dårlige samvittighet», skriver Arild Grande. Foto: Berit Keilen / NTB Scanpix
NYE LØSNINGER: «I iveren etter å stille opp på alt og legge best mulig til rette for våre barn mister vi noen ganger det barna kanskje trenger og savner mest: tid sammen. Dette er norske foreldres evige dårlige samvittighet», skriver Arild Grande. Foto: Berit Keilen / NTB ScanpixVis mer

Frihetsreform for familien

Samfunnet betaler ut 15 milliarder kroner årlig i barnetrygd. Kan det tenkes andre måter å bruke disse ressursene på? For eksempel gratis barnehageplass for alle?

Meninger

Stå opp. Kle på. Spise frokost. Ut døra. Til barnehage, skole, jobb. Hjem. Middag. Rydde. Lekser. Følge til fotball, kulturskole, friidrett. Kveldsmat. Sove.

Slik kan en vanlig dag fortone seg for mange småbarnsforeldre. Man kan bli andpusten bare av å lese dette. Vi elsker det, men vi blir også sliten av det høye tempoet. Tid er et av våre største knapphetsgoder.

Hvordan hver enkelt familie organiserer sin hverdag er den enkeltes ansvar. Men storsamfunnet kan hjelpe til. Derfor har vi blant annet bygd ut barnehageplasser, foreldrepermisjon og rettigheter i arbeidslivet som gjør det mulig å ta seg av syke barn.

Sett med internasjonale briller er vi svært privilegerte. Jeg har lest reportasjer om spanske unge som rett og slett ikke våger å få barn. På grunn av massiv arbeidsledighet vet de ikke om de har jobb eller sted å bo. De har ingen framtid å tilby. Derfor går fødselstallene i mange av de landene som er hardest rammet av finanskrisen ned. Norge har blant Europas høyeste fødselsrater og vi har en høyere andel yrkesaktive kvinner enn de fleste. Nordmenn er framtidsoptimister og vi har velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere jobb og omsorg.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Norske småbarnsfamilier har derfor større frihet enn noen gang tidligere og enn i noen andre land. Men likevel kan vi føle mangel på frihet. Det stilles store krav til å være vellykket. Og mange føler seg usikre i sin rolle som oppdrager. Vi vil gi det beste for våre barn. Vi ønsker at barna skal lykkes med alt de foretar seg. I iveren etter å stille opp på alt og legge best mulig til rette for våre barn mister vi noen ganger det barna kanskje trenger og savner mest: tid sammen. Dette er norske foreldres evige dårlige samvittighet.

Barna ser også ut til å streve med alt dette. Samfunnet har endret seg voldsomt. Men barnas grunnleggende behov har ikke endret seg. Barna trenger nok mat, nok søvn og ro og trygghet rundt seg. Men mange får ikke dekket disse. For mange har for dårlig kosthold. Enkelte får ikke med seg en god matpakke på skolen. Barn og unge har kortere netter enn tidligere, mange spiller på data eller deltar på sosiale nettilbud til langt på natt. Mange opplever uro og rastløshet - til og med utrygghet i hverdagen. Idealet man skal strekke seg etter handler om å være vellykket, ha mange venner og se bra ut. Målt mot dette er det nesten ingen som kan føle at de strekker til. Indre usikkerhet og uro kan gi behov for ytre kontroll og fasadepussing. Både hos de voksne og de små.

Det er med dette bakteppet jeg vil ta til orde for en frihetsreform for barnefamiliene. Vi som er voksne har ansvar for å beskytte barn. Mot press og utrygghet. Storsamfunnet kan bidra til at familiene kan få hjelp til å få hverdagen til å henge sammen.

Jeg ser særlig tre områder hvor storsamfunnet kan stille opp mer for familiene:

1. Reelt barnehagetilbud for alle. Nesten alle barn går i barnehage. Men blant dem som ikke har barn i barnehage er det mange som oppgir pris som en viktig barriere. Det er kanskje disse barna som trenger et barnehagetilbud mest. Kommunene skal ha moderasjonsordninger, men for å få tilbud om gratis plass må det helst være åpnet en sak gjennom barnevernet. Dette gjør at for eksempel mange studenter som har trang økonomi i realiteten ikke har et barnehagetilbud.

Barnetrygden ble i sin tid innført for å motvirke økonomisk fattigdom. I dag handler fattigdom oftere om å ikke få tilgang til opplevelser og ting som andre tar som en selvfølge. Vi vet at barnehagen er svært viktig for barnets videre utvikling. I barnehagen får man både språklig, motorisk og sosial trening. Barna får venner og blir mer selvstendige. Barnehagetilbudet påvirker også i veldig stor grad læring seinere i livet. Er tiden inne for å se på nye virkemidler i familiepolitikken enn barnetrygd? Samfunnet betaler ut 15 milliarder kroner årlig i barnetrygd. Kan det tenkes andre måter å bruke disse ressursene på? For eksempel gratis barnehageplass for alle?

For sosial utjevning ville det etter mitt syn vært et mye mer egnet virkemiddel enn barnetrygd. For familiens økonomi ville det kunne vært gunstig av to årsaker: man kan spare utgifter i den mest krevende småbarnsfasen, og mødrene kan gå på jobb eller tilbud som kvalifiserer for jobb.

2. Helhetlig skoledag. Vi hadde håpet at skolen skulle utjevne sosiale forskjeller. Men nå vet vi at skolen for ofte sementerer ulikhetene. Jeg tror at en helhetlig skoledag, med fysisk aktivitet, kulturtilbud og måltider ville kunne gitt barna våre et langt bedre grunnlag for læring og for å utvikle sine evner og ferdigheter. En utvidet skoledag ville dessuten løst et betydelig tidsproblem mange foreldre opplever, og dersom barna var ferdige med leksene når skoledagen var over ville familien kunne fått frigjort tid til å ha kvalitetstid sammen. Argumentene som ofte brukes mot dette er at man dermed vil frata foreldre ansvaret. Men slik kan man bare argumentere i et klasseløst samfunn. Foreldrenes forutsetninger for å kunne bistå er langt fra jevnt fordelt.

3. Tidskonto. Det bør gis større muligheter til å kombinere arbeid og omsorg. Ansatte i stat og kommune har rett til velferdspermisjon med lønn inntil tolv dager i året for å følge barn til helsestasjon, lege og tannlege. Dette er først og fremst en sak for partene i arbeidslivet. Det er gledelig å se at Fellesforbundet prioriterer en tilsvarende ordning i årets lønnsoppgjør. Det viser at foreldre krever mer av sine arbeidsgivere. Jeg ønsker meg arbeidsgivere som - når ansatte varsler at de skal ha barn, sier: «Så flott! La oss sette oss ned og snakke om hvordan vi kan legge best mulig til rette for at du skal kunne kombinere jobb og familie.» Vi trenger dessuten å gjøre ordningen for å ta seg av sykt barn mer fleksibel. Dersom foreldre deler arbeidsdagen seg imellom mister for eksempel begge en hel dag hver.

Alle disse forslagene vil være svært krevende og langsiktige prosesser. Men jeg tror det ville skapt større oppslutning om fellesskapet og gitt mer frihet til familiene.

Regjeringen gjør for tiden det motsatte. De gjør barnehagen dyrere, de kutter 7000 plasser bare i 2014, og de reverserer vårt forslag om utvidet rett til plass. De prioriterer heller kontantstøtte og skattekutt for dem med høy inntekt. Det vil føre til mindre sosial utjevning og større økonomiske forskjeller. I dag stemmer høyrepartiene ned et forslag i Stortinget om å starte opptrappingen mot to årlige barnehageopptak.

I realiteten gir dette familiene mindre frihet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook