Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Frihetsrevolusjonen

Hvis frihet innebærer at den kollektive omsorg undergraves, er det i virkeligheten det motsatte av en frihetsrevolusjon.

Det er i dag en tendens til debatt om frihetsbegrepet. Fra venstrehold kreves det at begrepet må erobres tilbake fra liberalistene, samtidig som det hevdes at frihetsrevolusjonen innebar mange positive elementer også fra sosialistisk synspunkt. Når den ideologiske strid blusser opp igjen – og det er den i ferd med å gjøre – vil den sannsynligvis bli en kamp om å erobre frihetsbegrepet. For «frihet» kan bety så mangt.

Frihet har vært et sentralt begrep for så vel liberalere som for sosialister. Da Ingvar Carlsson og Gro Harlem Brundtland samtidig lanserte frihetsrevolusjonen i Sverige og Norge på begynnelsen av 1980-tallet, mente de det var i full overensstemmelse med sosialistisk eller sosialdemokratisk tankegang. Den sterke vekt på likhet hadde ført i retning av et autoritært samfunn. Nå måtte likheten forenes med friheten. Sosialismen forutsetter at det er mulig. Men hva slags frihet var det egentlig tale om? Det som skjedde var at frihetsbegrepet ble erobret av liberalistene. Frihet kom til å bety individuell valgfrihet og fritt marked. Den liberale forestilling om en universell og lik rett til å velge tok imidlertid ikke hensyn til at når man innfører handlingsfrihet i en situasjon med sosial ulikhet, vil det måtte føre til en dypere ulikhet enn før.

Det er denne erkjennelse av at det kan være en motsetning mellom likhet og valgfrihet som ligger til grunn for den gamle sosialdemokratiske konsentrasjon om likhetstanken.

Like problematisk som frihetens forhold til tryggheten og til likheten, er frihetens forhold til solidariteten. Frihet forutsetter at man står i en moralsk orden som kan gi mening og retning i tilværelsen. Den «ytre frihet» eller valgfriheten må altså kombineres med en «indre frihet». Et frittsvevende, atomistisk individ er ikke fritt. Valgfrihet og marked betyr at man overlater til den enkelte å styre seg selv ut fra incentivprinsippet. Men incentivprinsippet virker korrumperende og fører til at man tvinges til å bruke det i stadig større grad. Hvis frihetsrevolusjonen innebærer at den kollektive omsorg undergraves, at man blir frittsvevende og egosentrisk, er det i virkeligheten det motsatte av en frihetsrevolusjon ut fra denne tankegang. Betingelsene for å leve sammen er imidlertid ikke lenger gitt av tradisjon eller tradisjonelle institusjoner, men må reforhandles i de enkelte tilfeller.

Det er ikke sikkert at det er et forfall i det å leve i forpliktende fellesskap. Den frihetskultur vi ser konturene av er karakterisert ved at de fellesskap vi lever i, ikke i samme grad som før er fellesskap som skjebnen setter oss inn i, det er fellesskap vi selv velger å gå inn i. Her finner vi kanskje den viktigste «valgfrihet» i det senmoderne samfunn. Disse fellesskap er institusjonalisert på en annen måte enn de gamle fellesskap idet de får en flytende form. Vårt samfunn er karakterisert ikke bare ved nye institusjoner, men ved en ny type institusjoner innenfor hvilke fellesskapet kan utvikles i en åpnere og friere form. Dette er den nye frihetskultur slik de største optimister ser den i det fjerne. Men vil den ta vare på alle, eller vil også denne valgfrihet føre til en dypere ulikhet?

Spørsmålet blir om vi i utviklingen gjennom 70- og 80-årene og frem til i dag kan se noe mer enn bare tendenser til en oppløsning av gamle strukturer. Ser vi tilløp til dannelse av nye strukturer, nye mønstre, nye mentaliteter som blant annet vil gjøre det mulig å berge de opparbeidede goder over i en ny verden? For det første må det understrekes at mye av det vi forstår med den sosialdemokratiske orden består. Og mye av politikken går ut på å bevare det som var oppnådd. For så vidt er politikken på flere områder mer tilbakeskuende enn fremtidsrettet. Lønnsforskjellene er små, skattene er høye, den offentlige sektor er stor og velferdsstaten består i sine hovedtrekk. Mye av den gamle ordens trygghet eksisterer altså fremdeles. Fagforeningene er fremdeles sterke. Den norske trepartsmodellen (arbeidsgiver, arbeidstager, staten) i arbeidslivet fungerer som før. Økonomisk går det også godt, hvilket er i strid med økonomisk ortodoksi som går ut på at de nevnte særtrekk skulle være uheldige for økonomien.

På den annen side har vi i løpet av relativt kort tid kunnet observere radikale endringer i de samfunnsmessige strukturer innenfor hvilke vi har vært vant til å leve våre liv. På alle nivåer blir vi kastet ut i en mer usikker og flytende institusjonell virkelighet. I det gamle samfunn, under sosialdemokratiet, kunne man planlegge sine liv som ett stort prosjekt. I dag vet man knapt hvor man vil komme til å bo, eller hvilken jobb man har, eller hvem man er gift med om ti år. Tendensen går i retning av at livet blir en serie enkeltprosjekter.

Det er lett å se på disse trekk ved utviklingen ensidig som en oppløsningsprosess. Man kan naturligvis diskutere hvor langt denne prosess er kommet, men følelsen av å famle, av ikke riktig å vite i hvilken retning utviklingen går, er utbredt. Sosialdemokratiet hadde videreført det moderne frigjøringsprosjekt ved å overta arven fra det liberale samfunn og bygge videre på dette samfunns institusjoner.

Det vi har kunnet antyde er at det ved en historiens ironi inntrådte dyptgripende endringer nettopp ved fullbyrdelsen av den sosialdemokratiske orden. De liberale institusjoner fra den første modernitet som sosialdemokratene hadde bygget på, bryter sammen. Årsakene til dette skjebnesvangre sammenbrudd ligger i noen grad i sosialdemokratiets pervertering av den liberale frihet i retning av paternalisme eller totalitære trekk, og (delvis som en reaksjon mot denne pervertering) i den parallelle frihetsrevolusjon. I hvilken grad det moderne, radikaliserte frigjøringsprosjekt kan videreføres under senmodernitetens nye institusjonelle forutsetninger, gjenstår å se. Om frihetsrevolusjonen ikke bare skal få karakter av en oppløsningsprosess der man etter hvert mister styringen, er forutsetningen at vi tar inn over oss den nye institusjonelle virkelighet og bygger politikken ut fra den.

• Innlegget er en forkortet utgave av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift og en del av en seminarrekke med tematikken «Er ideologiene døde?» i regi av Rune Slagstad og Høgskolen i Oslo.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling