INSPIRERT AV REAGAN OG USA: Sylvi fra Sunnmøre er Stortingets mest amerikanske politiker. Hun poster bilder av amerikanske biler på Facebook og reiser stadig til USA, der hun synes det er «fantastisk» å få posere sammen med en pappfigur av sin favorittpresident: Ronald Reagan, skriver artikkelforfatteren.

Foto: Nina Hansen
INSPIRERT AV REAGAN OG USA: Sylvi fra Sunnmøre er Stortingets mest amerikanske politiker. Hun poster bilder av amerikanske biler på Facebook og reiser stadig til USA, der hun synes det er «fantastisk» å få posere sammen med en pappfigur av sin favorittpresident: Ronald Reagan, skriver artikkelforfatteren. Foto: Nina HansenVis mer

«Frihetens mødre»:

Frihetsteori fra Disneyland

Sylvi Listhaug og Frp burde innrømme det som nå blir åpenbart for stadig flere: Det er ikke USA som er Land of the Free, men Norge.

Meninger

Sylvi fra Sunnmøre er Stortingets mest amerikanske politiker. Hun poster bilder av amerikanske biler på Facebook og reiser stadig til USA, der hun synes det er «fantastisk» å få posere sammen med en pappfigur av sin favorittpresident: Ronald Reagan.

Reagan gjennomførte i USA det Listhaug drømmer om i Norge. En kraftfull begrensning av «skatter, avgifter og offentlige inngrep», som det heter i programmet til regjeringspartiet som hevder at skatt betyr «ufrihet og bør derfor begrenses i størst mulig grad».

Individets frihet er åpenbart større i USA enn i Norge, hevdet Frp's daværende nestleder Per-Arne Olsen da jeg intervjuet ham for noen år siden, «fordi det klareste eksempelet på ufrihet er graden av beskatning». Det var et enkelt resonnement: «Desto mer du tar av en enkeltinnbyggers egne inntekter, desto mindre muligheter gir du mennesket til selv å bestemme». Men hva om det er frihet vi nordmenn kjøper for de skattepengene?

Mens Norge bygde ut barnehager, valgte Reagan å kutte skattene, særlig for de rike. Mens vi innførte stadig bedre foreldrepermisjoner, klarte den amerikanske høyresiden å kvele framveksten av felles velferdsløsninger. De kalte det frihet.

Ingen president i USAs historie har brukt F-ordet så ofte som Ronald Reagan. Når Sylvi Listhaug vil importere Ronald Reagans frihetslære til Norge, hva er det egentlig hun selger oss? I boken «Frihetens mødre» undersøker jeg dette ved å sammenligne hverdagslivet i USA, dit min oldemors søster emigrerte for snart 100 år siden, med det sosialdemokratiske Norge som vi arvet etter den demokratiske innsatsen til oldemors generasjon – «de som bygde landet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

La oss ta den norske foreldrepermisjonen først. Finansieringen av denne store velferdsreformen krevde økte skatter. Plikten til å gi ansatte permisjon var et offentlig inngrep. Ifølge Frp's amerikanske teori, burde dette være et klassisk eksempel på at nordmenn velger likhet og trygghet, men ofrer sin frihet.

Under seks måneders pappaperm i California for noen år siden, oppdaget jeg at USA ikke gir innbyggerne en eneste dag med lovfestet rett til betalt fødselspermisjon. Landet bygger heller ikke offentlige barnehager. I Silicon Valley, området der vi bodde, kan barnehageplass for to unger koste 300 000 kroner i året.

Dette er et resultat av høyresidens kamp mot skatter og offentlige inngrep. Resultatet er ikke valgfrihet for folk flest. Selv velstående mennesker klager på forbes.com over at «vi har ikke råd til et barn nummer to». Andre (kvinner) må kaste vrak på en lang utdannelse og bli hjemme med barn, fordi barnehage er altfor dyrt. Når mor slutter å tjene penger, må far jobbe så mye overtid at han knapt får sett ungen han lengter etter å holde i armene sine.

Dette er ikke frihet. Det er en økonomisk tvang, som Norges kvinner og menn i stor grad har frigjort oss fra. Hvordan klarte vi det? Gjennom skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er frihet vi kjøper for de skattepengene. Friheten til å kombinere yrkesliv og familieliv. Amerikanske småbarnsforeldre, derimot, lider av akutt frihetsmangel.

Hvorfor skal vi ha nasjonale mindreverdighetskomplekser og se opp til det amerikanske systemet Ronald Reagan kjempet for? På amerikansk betyr frihet at sjefen kan si deg opp på flyende flekken, bare fordi han ikke liker trynet ditt. Staten skal nemlig ikke begå «offentlige inngrep» i private arbeidsforhold.

Sjefens frihet til å rope «You’re fired!» har noen konsekvenser for vanlige ansattes frihet til å si sin ærlige mening og forsvare sin verdighet, som frie og selvstendige individer. En fabrikkarbeider i Alabama fikk sparken fordi hun hadde klistremerke for feil presidentkandidat på bilen sin. Fabrikkeieren støttet kandidat Bush. Det var en lovlig oppsigelse.

USAs frihet fra offentlige inngrep er sjefenes frihet til å utøve «nesten uhindret makt til å sensurere og straffe sine ansattes ytringer», ifølge jusprofessor Cynthia Estlund ved New York University. I praksis fører dette til at millioner av lavtlønte arbeidsfolk i USA ikke våger å si noe om saken når de opplever at bedriften stjeler deler av den allerede magre lønna deres, av frykt for å få sparken.

Min oldefar Trygve, som var LO-tillitsvalgt og lokal Ap-leder hele sitt yrkesliv, kjempet for arbeidsfolkets frihet fra dominans. Sylvi Listhaugs forbilder kjempet for milliardærenes frihet til å dominere. Den står mye sterkere i USA, hvor den politiske arbeiderbevegelsen ble aldri så sterk som i Norge. Resultatet er null dagers lovfestet ferie med lønn, og intet felles, skattebetalt helsevesen. Det er dette Ronald Reagan og hans disipler kaller frihet.

Hva skjer med arbeidsfolk flest i USA, når de står ribbet for skattebetalte velferdsrettigheter og uten lovens vern mot sjefenes makt? De blir økonomisk avhengige og utlevert til sjefens vilkårlige velvilje.

Som sekretæren Julie, en attraktiv kvinne med en alvorlig syk fireåring hjemme og en sjef som kommer med svært håndgripelige seksuelle tilnærminger over lengre tid, helt til hun enten må sette ned foten eller la det skje. Hun ønsker å forsvare sin verdighet. Hun vil anmelde sjefen seksuell trakassering. Problemet er at lungene til fireåringen trenger astmamedisin for 20000 kroner i året og mange legebesøk. Uten helseforsikringen Julie har gjennom jobben, ville de aldri hatt råd.

Advokaten hun oppsøker må bare si sannheten: Hun har rett til å anmelde trakasseringen, som er ulovlig, men sjefen kan si henne opp med nesten hvilket som helst påskudd.

Hva skal hun gjøre? Hun tør ikke ta noen sjanser. Advokaten ser henne aldri igjen. Julie må antakelig bare finne seg i det hun blir utsatt for, inntil hun finner en annen jobb. Med helseforsikring.

Jeg tviler ikke på at Sylvi Listhaug vil at hennes tre barn skal vokse opp til å bli frie mennesker. Men hva hjelper dét, hvis hun står for en politikk som undergraver den individuelle uavhengigheten som vi nordmenn setter så høyt?

Avhengighet avler underdanighet. Derfor kjempet arbeidsfolk, som visste hva ufrihet var, fram den norske velferdsstaten. Og derfor burde Sylvi Listhaug innrømme det som nå blir åpenbart for stadig flere: Det er ikke USA som er Land of the Free, men Norge.

Det sitter nok langt inne. For da innrømmer hun samtidig at hennes amerikanske forbilde, president Reagan, tok katastrofalt feil på akkurat det punktet som står mest sentralt i Frp's ideologi, program og politikk: Den individuelle friheten til folk flest.

Hvis friheten står sterkere i Norge enn i USA, faller Frp's ideologiske reisverk i bakken med et brak.