Friluftsloven må oppdateres

I dag, 28. juni, feirer Lov om friluftslivet (friluftsloven) 50 år. Da kan vi altså markere en lovfestelse av en rettighet som vi i Norge har hatt i mange år: allemannsretten. Retten for alle til å ferdes i naturen er selve fundamentet for det enkle og miljøvennlige friluftslivet som vi utøver her til lands. Men med jubileet kommer også spørsmålet om loven fungerer som ønsket. I denne kronikken ønsker vi å se på en rekke utfordringer som vi mener bør avklares nærmere i en eventuell revidering av grunnlaget for det norske friluftslivet, nemlig retten til fri ferdsel i naturen.

Allemannsretten har eksistert mye lengre enn selve loven, og baserer seg på to urgamle sedvaneretter; fri ferdselsrett og uskyldig nyttesrett. Fra gammelt av hadde medlemmene av en klan eller stamme rett til en felles «allfarvei» innen sitt territorium. Etter hvert ble denne retten en offentlig rett garantert av kongsmakten, og senere av staten. I dag er nasjonalstaten fremdeles garantist for denne retten. Den uskyldige nyttesretten henger sammen med retten til ferdsel, og sikret de ferdende rett til mat, brensel og opphold.

Gjennom friluftsloven ble disse allemannsrettslige sedvanerettene samlet i en egen lov, noe som fortsatt er unikt i internasjonal sammenheng. Loven har ført til en økt bevissthet blant folk om hva allemannsretten betyr for ferdselen i naturen. Imidlertid eksisterer det noen misforståelser om innholdet i allemannsretten, noe som kan gi grobunn for konflikter. En av de største utfordringene er skillet mellom utmark og innmark.

Friluftsloven deler all ferdsel inn i ferdsel i utmark eller innmark. Innmark defineres som «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt liknende område». Udyrket mark er mark «som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark». Dette vil i praksis si de fleste vann, strender, myrstrekninger, skoger og fjell i Norge. Allmennheten har langt større muligheter til fri ferdsel i utmark. I innmark har man nemlig kun fri ferdsel på vinteren, og da ikke på gårdsplass, hustomt, inngjerdet hage eller park. I sommerhalvåret (30.4. – 14.10. eller når marka ikke er frossen eller snølagt) må man holde seg til de veier og stier som er åpne for allmenn ferdsel.

I tillegg til fri ferdsel, har man også rett til uhindret og uforstyrret ferdsel. Den kanskje mest diskuterte utfordringen for håndhevelsen av dagens friluftslov er nettopp dette. Ulovlige stengsler som hindrer ferdselen er «fysisk hindring (hekk, gjerde og liknende), et psykisk hinder (flaggstenger, plattinger og liknende) eller skilting som har til hensikt å stoppe eller vanskeliggjøre lovlig ferdsel». Flere saker har vært oppe i domstolene når det gjelder strandsonen, blant annet diskuteres det om hytter kan sies å ha en «privat sfære» rundt seg. Selv på «naturtomter» setter hytteeiere ofte opp stengsler for å markere denne sfæren, spørsmålet er om denne øker ved opparbeidelse av hyttetomta. Dagens bestemmelser har regler om at telting må foregå mer enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte, ved modifikasjon av terrenget rundt hytta øker gjerne den «psykologiske komfortdistansen» ut over dette. Resultatet er at hyttefelt i strandsonen og i fjellbjørkeskogen som regel medfører en faktisk fragmentering av friluftsområdene som er langt sterkere enn forutsatt både i dagens lov og i kommunale arealplaner. Langs enkelte kyststier kan det i sommermånedene være vanskelig å finne egnede teltplasser som er tilstrekkelig langt fra hytter og deres «utemiljø». På mange måter har den urbane «villakulturen» invadert utmark og strandsone og gjort lovlig opphold, bading og bærplukking vanskelig. Dette representerer en utfordring som dagens friluftslov ikke har tatt høyde for.

Retten til fri ferdsel kan bli uthult også dersom ferdselen blir unødig forstyrret av andre typer ferdsel. Det som har størst oppmerksomhet er motorisert ferdsel i utmark, enten med firehjulstrekker, terrengmotorsykkel, 4-hjuling eller snøscooter. Motorstøyen overdøver naturens egne lyder og forringer selve naturopplevelsen. Også betydningen av å ha oppnådd noe ved kun bruk av egen muskelkraft forringes når friluftsutøveren forbikjøres av motorisert kjøretøy, noe som ikke minst går ut over barns motivasjon for å gjennomføre lengre turer. Motorferdsel er i dag regulert i Lov om motorferdsel, men med en svært liberal dispensasjonspraksis i mange primærnæringskommuner, er både snøscooterkjøring og barmarkskjøring blitt et voksende problem i mange hytteområder.

Kommunenes rolle i forvaltningen av friluftslivet i Norge er svært viktig. Det er i første rekke kommunenes innsats som bestemmer om friluftslivets naturgrunnlag skal bestå. Miljøverndepartementet ønsker en mer miljøbasert planlegging og utbygging av fritidsbebyggelse, og vektlegger at kommunene skal sette klare grenser for hvor hyttebygging bør unngås. I dette inngår at man skal unngå å bygge i strandsonen, for nært vann og vassdrag, i store sammenhengende naturområder uten større tekniske inngrep og man skal bevare det biologiske mangfoldet (her nevnes spesielt villrein, vernede områder, friluftsområder, bymarker, kulturminner). Videre skal kommuneplanen bidra til å sikre allmennhetens muligheter for uhindret ferdsel og gode opplevelser ved bruk av naturen. Dermed må kommunene bidra til at allmennhetens ferdsel sikres gjennom en restriktiv hytteutbyggingspolitikk.

I vår moderne tid har det også blitt viktigere å høste også mindre spiselige «goder» fra naturen. «Ekte naturopplevelser» har i seg selv fått en økende verdi som friluftsgode, med medfølgende tekst-, foto- og videoprodukter. Likedan er høsting av helsebot, sjelefred, vennskap og rekreasjon blitt en stadig viktigere del av motivasjonen for det moderne friluftslivet. Samlet sett er slike høstningsaktiviteter i moderne tid blitt en minst like viktig del av friluftslivet som retten til den frie ferdselen gjennom et område. Derfor bør denne type uskyldige nyttesretter samles, gjennomgås og lovfestes i en revisjon av Friluftsloven.

Ved en eventuell tap av allemannsrett er det ingen som har krav på erstatning. Videre kan allemannsretten reguleres gjennom blant annet naturvernloven. Men allemannsretten står likevel sterkt i det norske samfunnet, og har også politisk støtte. Utfordringene er imidlertid flere, og disse må håndteres hvis allemannsretten ikke skal utvannes. Dette er en utfordring som hvert nivå i miljøforvaltningen må ta, samt at det jo også stiller store krav til oss som bruker naturen i våre friluftsaktiviteter.

«Derfor bør denne type uskyldige nyttesretter samles, gjennomgås og lovfestes i en revisjon av Friluftsloven.»