Frimurerfrykt? Illuminati-myten? Eurabia? Og er Obama hemmelig muslim?

Konspirasjonsteorier kan være morsomt tidsfordriv, men også grunnlag for bestialsk terror og farlige villfarelser, skriver Jon Rognlien.

KONSPIRASJON I OKLAHOMA? Hvor går grensene mellom den slags folklore og farligkonspirasjonisme? Når konspirasjonstenkningen blir begrunnelser for bestialsk terror, slik vi ser det i Midtøstens konflikter eller i attentater som Oklahoma-bomba i 1995 og vårt eget 22. juli, er vi langt over toppen, skriver vår bokanmelder Jon Rognlien. Foto: Reuters
KONSPIRASJON I OKLAHOMA? Hvor går grensene mellom den slags folklore og farligkonspirasjonisme? Når konspirasjonstenkningen blir begrunnelser for bestialsk terror, slik vi ser det i Midtøstens konflikter eller i attentater som Oklahoma-bomba i 1995 og vårt eget 22. juli, er vi langt over toppen, skriver vår bokanmelder Jon Rognlien. Foto: ReutersVis mer

IDEER: På en flyreise fra Frankfurt til Chicago i april, ble jeg plassert ved siden av en hyggelig amerikansk dame som var på vei hjem til sin pensjonisttilværelse ved kysten av Mexico-Golfen, i Alabama. Tvers over korridoren satt mannen hennes og leste på en kindle. Selv leste hun bok i bokform. Hun var liten og nett, intelligent og forekommende.

Samtalen vår - som snart skulle torpederes - handlet om hvor fint det er i de amerikanske sørstatene og at jeg måtte passe meg for slemme mennesker i mørke gater i Memphis og New Orleans. Og hvor fint det er i Roma og Firenze og... «Jeg husker ikke helt...» Hun hadde vært innom så mange steder i løpet av kort tid i Europa.

Vi kom etter hvert inn på verdenssituasjonen, amerikansk politikk og presidenten. Hun fortalte meg at dagens president bare har ett mål for øyet: «Han vil ødelegge vårt land.» Hm... «Men det er vel ikke bare det han ønsker å gjøre, han steller vel med litt andre ting også?» svarte jeg, klar for noe jeg trodde kunne bli en morsom utveksling av paradoksale analyser. «Men du vet da at Obama er hemmelig muslim?» spurte hun, lett betuttet over min vankunne. Jeg prøvde å svare at selv om han heter Hussein til mellomnavn, er det vel ikke så mye som tyder på at han seiler under falskt flagg. Det ville da også være umulig i vår mediealder, og hva skulle være vitsen?

Hun så vantro på meg. «Tror du ikke på det?» Hun mente tydeligvis at jeg burde ha trodd det, siden jeg var den jeg var. Men plutselig var jeg nå ikke lenger en reisefelle fra det pittoreske Europa, dette landet hun hadde rast rundt i på noen få dager. Jeg var vel fra en annen planet. Hva ellers? Det var jo opplagt at en hvit mann på vei til sørstatene vet at Obama egentlig er muslim, og at han bare ønsker å destroy our country.

Selvfølgelig var damen rasist, selv om hun helt sikkert aldri ville innrømmet det - kanskje ikke engang om jeg trakk ut neglene på henne. Muslim-argumentet trengs bare som omvei for å gi uttrykk for avskyen. I USA er det ikke så lett å være eksplisitt rasist lenger. Ikke engang i sørstatene. Men avskyen er der.

Handler ikke rasisme egentlig om å oppdikte tilsynelatende saklige begrunnelser for en motvilje mot det som er annerledes, en motvilje som jo er alt annet enn rasjonell, snarere instinktiv? Kombinert med et behov for å forsvare sin egen gruppes privilegerte stilling og utpeke syndebukker for ting som ikke er gått så bra? Altså produksjon av sammenhenger som ikke trenger å være sanne, bare de betjener behovet for komfortabel verdensanskuelse. Konspirasjoner, med andre ord.

Med internett er det nå også blitt lekende lett å samle stoff til egne verdensanskuelser fra et vell av kilder, klikke seg bort fra kritiske sider slik at den selektive persepsjonen opprettholdes, og deretter spre sine teorier i rekordfart til hvem som helst. Løst begrunnet tankespinn ikles en drakt av historiske fakta og treffer mottakerne midt i usikkerhetens solar plexus. For alle har vi en velfundert mistanke om at vi ikke vet alt om alt, at det finnes skumle planer, at informasjon holdes tilbake. Ikke minst takket være underholdningsbransjen. Store bestselgende bøker, filmer og TV-serier baserer seg på at publikum kjenner seg igjen i følelsen av frykt for det ukjente. Og i gleden ved å avdekke skjulte sammenhenger.

Frimurerfrykt? Illuminati-myten? Eurabia? Og er Obama hemmelig muslim?

Når man får mange nok slike hjemmesnekrede verdensanskuelser sortert på rekke og rad, får det raskt et absurd skjær. Det er den store styrken ved boka «KonspiraNorge» av John Færseth, nylig utkommet på Humanist forlag. Færseth er en iherdig samler av kuriosa og har i flere år tatt seg bryet med å føre debatter i ytterkantene av nettet. Han har en sjeldent god oversikt over miljøene som produserer og formidler konspirasjoner. Mye kommer fra USA, men sentrale ideer har også europeisk opprinnelse, som frimurerfrykten, Illuminati-myten, Sions vises protokoller og Eurabia.

Færseth tar leserne med til ulike felter for «stigmatisert kunnskap», et uttrykk han henter fra Michael Barkun. Dette er «en samlebetegnelse for alt det som av en eller annen grunn ikke har blitt tatt inn i varmen av mainstream-media og akademia», altså anskuelser som ikke deles av den allmenne fornuften. Her dyrkes vaksinemotstand og UFO-entusiasme, sannhetsbevegelser for 11. september og holocaust-fornektelse, chemtrailere og ideen om at også 22. juli var en «inside job», altså at massemorderen var «fjernstyrt» og utførte ordre fra skjulte makthavere som er villige til å iverksette groteske forbrytelser for å fremme sin nye verdensorden - New World Order. De er hemmelige vandaler.

Alle vet at alle kan juge, og alle vet at det finnes stormannsgale mennesker som ønsker å tegne opp bilder av viktige sammenhenger der de selv gjerne er ofre eller avhoppere - kanskje forfulgte og tvangsmedisinerte, kanskje med nanoteknologiske implantater som gir stemmer i hodet. Men hvor går grensene mellom den slags folklore og farlig konspirasjonisme? Gjør det noe om noen fabler om UFO-er eller tror at legemiddelindustrien er ute etter å utrydde menneskeheten for sin egen profitts skyld? Kanskje ikke det første, men muligens det siste. Og når konspirasjonstenkningen blir begrunnelser for bestialsk terror, slik vi ser det i Midtøstens konflikter eller i attentater som Oklahoma-bomba og vårt eget 22. juli, er vi langt over toppen.

Færseths bok er morsom, men han gir også skremmende bilder av hvordan den «stigmatiserte» kunnskapen forgrener seg. Ønsketenkere og virkelighetsflyktninger forsyner seg fritt av et digert reservoar av teorier. De kan sette sammen vaksinemotstand med muslimfrykt og UFO, eller i stedet koble vaksinemotstanden til jødehat og klimaskepsis. Alle kombinasjoner er mulige.

Min favorittkombinasjon fra boka er den som handler om «germansk medisin», frontet av den tysk-norske legen Ryke Hamer. Her er tanken at all sykdom er resultat av ulike sjokk, og at kroppen leger seg selv hvis den bare får tid nok. Bakterier og virus er gode hjelpere. Så hvorfor følger ikke alle denne metoden? «Ifølge Hamer skyldes dette at en jødiskstyrt sammensvergelse kynisk undertrykker sannheten, hjulpet av frimurere og den katolske kirken,» får vi vite. Jødene vil kontrollere legemiddelindustrien og tjene penger, og de ønsker «å redusere den ikke-jødiske befolkningen». Men de er utspekulerte: «Mens jødene undertrykker den germanske medisinen, har det ikke hindret dem i å ta den i bruk selv - ifølge Hamer finnes det ikke kreft i Israel.»

«KonspiraNorge» er skrekk-fornøyelig lektyre og vel verdt å bruke tid på. Forfatteren har møtt mange av konspirantene og gjengir merkverdige forsøk på saklige samtaler med dem. Det er lett å tilgi forfatteren at han flytter den russiske revolusjonen til 1918 og at han for å få fram et polemisk poeng omtaler Møllergata 19 som «Gestapo-hovedkvarteret», selv om dét lå på Victoria terrasse. Men med et slikt mylder av navn og ideer - lag et register til pocketutgaven!

Jon Rognlien er sakprosakritiker i Dagbladet.