Frisell og Frisell

To sider av samme sak (eller omvendt).

CD: Øst er øst og vest er vest og aldri skal de tvende møtes, skrev Kipling i sin berømte ballade. Men det var på slutten av 1800-tallet og dermed ikke myntet på Bill Frisells nye dobbelt-CD, «East/West». For om «East» er «jazz-Frisell» på legendariske The Village Vanguard i New York og «West» er «country/pop/rock-Frisell» på Yoshi\'s i Oakland, California, møtes de to i et gitarspill så umiskjennelig Frisellsk at kontraster i repertoar og form blekner.

«West» serverer Frisell (54) først og fremst lange versjoner av popklassikerne «I Heard It Through the Grapevine» og «A Hard Rain\'s A-Gonna Fall» samt shantyen «Shenandoah» med elgitaren som twangy, melodinær «vokalstemme». Bassist Viktor Kraus og trommeslager Kenny Wollesen er steintøffe triopartnere i en rett-på-sak-tilnærming som driver og duver, nesten tekstfortellende i sin stemningsladethet. «West»s øvrige tre spor er Frisell-låter, jam-aktige og bluesrocka i uttrykket og med litt varsom elektronikkbruk som ekstraeffekt.

«EAST» er annerledes. Tony Scherr har overtatt som bassist, låtene er kortere og flere og et par rikt improviserte jazzstandarder («My Man\'s Gone Now», «The Days of Wine and Roses») åpner settet. Men Frisell er ikke den som lar sin eklektisisme rokke ved det faktum at han er i verdens jazzhule nummer 1, og drar til med «Goodnight Irene», «People» (nettopp, Barbara Streisand-«People»), Willie Nelsons «Crazy» og Johnny Cashs «Tennessee Flat Top Box». Han får åpenbart New York-publikummet til å fatte alvoret og humre

fornøyd, og kommer nok en gang ut som en vinner, en slags populærmusikkens Krøsus: Alt han gitar i, blir til gull.

HALVANNET år etter CD-debuten «Eleven Nights» følger sangeren Hilde Louise Asbjørnsen opp med «Birdie Blues», den første utgivelsen fra Morten Andersen/Martin Revheims nye plateselskap, UpNorth Discs. Asbjørnsen er nok en gang kreditert all tekst og musikk og har nok en gang co-produsert, denne gang sammen med Karin Krog. Pianisten Anders Aarum er arrangør og leder et band som inkluderer blant annet trompeteren Kåre Nymark jr., bassisten Roger Williamsen og trommeslager Klaus Blomvik.

Det som gjør «Birdie Blues» mer ujevn enn «Eleven Nights» er først og fremst melodimaterialet. I mine ører er både komponisten og tekstformidleren Asbjørnsen best i balladene, og selv om hun kan være morsom når hun kabaret-anretter de finurlige tekstene i raskere tempi, er hun best når både hun, tekstene og musikken får litt tid til å puste. Kanskje motstand og distanse i form av en streng, uavhengig produsent og en miks av egne og andres sanger kunne være en fruktbar utfordring neste gang Hilde Louise Asbjørnsen går i studio?

DEN engelske saksofonisten Evan Parker (61) er en av kjempene i europeisk avantgardejazz, og har gjennom 40 år samarbeidet med «alle» som ruver i sjangeren. For den som måtte lure på hva «elektroakustisk» betyr i musikksammenheng, kan «The Eleventh Hour» være en innfallsport, men vær advart: Dette 2004-konsertopptaket med Parkers store ensemble er musisering på et tonespråk de fleste vil kalle kvitring. Her er det skiftende tilstander og lange linjer som teller, og får du tak i dem, begynner detaljer å tre fram.