Frisk fortelling om moderne liv

Nationaltheatret og en strålende Anne Krigsvoll gjør en både fornøyelig og deprimerende reise i det moderne livs narraktigheter med Botho Strauss' teaterstykke «Stort og smått». Stykkets daterte 70-talls kritikk er erstattet av befriende humor og absurd velspill på scenen.

Grafikeren Lotte (Anne Krigsvoll) er nesten som en moderne variant av guden Indras datter i Strindbergs «Ett drömspel» der hun dumper ned bak noen persienner blant menneskene på et tysk feriested i Marokko. Men Botho Strauss' kvinneskikkelse går ikke rundt og synes «synd på menneskene». Hun prøver snarere å slå bru fra sin ensomhet til fellesskap med andre.

Dårskap

Men i det moderne livs materielle dårskap og nærsynthet er et slikt prosjekt ikke enkelt. Lotte føres tilbake til Tyskland og Saarbrücken igjen, til rastløst liv og forbrukersamfunn, til separasjon og kafkaske leiegårder. Til mennesker som har nok med seg selv, og som kommuniserer med omverdenen via dørtelefonen i boligblokka.

Lottes jakt på oppskriften på livet gir Botho Strauss samtidig syrlig anledning til en rekke samfunnskritiske observasjoner. «Stort og smått» er vårt moderne urbane liv i konsentrert form, destillert og skildret gjennom Lotte og en rekke naive og surrealistiske situasjoner. De er til å le høyt av. Og de er triste. Den kontaktsøkende Lotte trer ofte ut av hverdagsspråket og hverdagssituasjonene med en annen rytme og et annet trykk. Det gir denne absurde virkeligheten en gåtefullhet og noen særegne dobbeltbunner som skaper spenning og liv. Det er vel nettopp det som er poenget med Botho Strauss' poetiske fabel: som livet selv har den intet budskap. Det viktige er det som gjennomleves underveis.

Presisjon

Regissør Catrine Telle har et fast grep om tingene. Hun har organisert stoffet, opprinnelig beregnet for en langt større scene, og menneskene som kommer og går rundt Lotte, med presisjon og energi på amfiscenen. Samtidig er det som så lett kunne blitt sur samfunnskritikk fra 1978 (stykkets opprinnelsesår), erstattet av en publikumsvennlig og treffsikker humor. Flere av opptrinnene kunne stått på egne bein som overdådige revynumre. Blant annet en hysterisk morsom sekvens med en porttelefon. Kathrine Hysings uhyre effektive scenografi er heller ingen liten prestasjon.

Ensemblet på elleve har flere roller i denne menneskelige mosaikken fra Vesten ved et årtusenskifte. Anders Mordal og Jan Sælid tar godt hånd om unge mannekarikaturer, Liv Osa og Trine Wiggen om ditto kvinnelige. Mens Ole-Jørgen Nilsen og Liv Thorsen spiller på underfundige strenger som gammelt ektepar.

I midten forsvares Lottes desperasjon og søken med kraft og suverent spill av Anne Krigsvoll. Hun fører Lotte til det punktet der vi må trekke vår egen konklusjon: Det finnes ingen lykkeoppskrift på livet.