Frisk kollisjon

Kadafi Zaman er kommunestyremedlem for Arbeiderpartiet, annen generasjons innvandrer, og velger å kalle seg «kulturkollidert» i positiv forstand. Dessuten vet han å spissformulere seg.

Zaman sitter i kommunestyret i Lier, og anser den norske kommune som en av de største hindringene på veien mot integrering av innvandrere. For øvrig mener han at arbeiderbevegelsen bærer i seg mye skjult rasisme, og at innvandrere har det bedre på små steder enn i hovedstaden. Dette og mye annet vil han ha fram i lyset under årets kommunevalgkamp, først og fremst for å vekke reaksjoner. For «integrering er en frigjøringskamp», som Zaman sier det - en kamp for å fri oss fra fordommer og fastlåste holdninger.

Freidig

Bak en mangefasettert tittel, og bak et svært vellykket bokomslag formet som et norsk flagg nettopp i svart, hvitt og brunt, skjuler det seg en sterk forfatterstemme. Kanskje ikke fullt så støyende som Zaman kunne ønske, og neppe så provoserende som han selv uttrykkelig påstår, men freidig nok til sitt bruk. For muligens er det noen verbale spark vi trenger, for å få fart på innvandrerdebatten her hjemme. Zaman tror i alle fall det, der han bramfullt lekser opp for oss om unnfallenhet, uvilje og åpenbare vrangforestillinger i de forskjelligste leirer.

Sosiale årsaker

Viktigst er kanskje Zamans påpekning av de rent sosiale årsakers betydning, når ungdomskriminalitet nok en gang bringes opp under årets valgkamp. Han kaller det en «sosial død» når manglende integrering skaper gettoer der arbeidsløshet og dårlige språkferdigheter stenger dører for de unge - slik at kriminaliteten står igjen som en vei til makt og respekt. Og Zaman har naturligvis rett når han påpeker at de samme gode nordmenn som roper høyest om kriminelle utlendinger er de samme som motsetter seg alle positive særtiltak overfor innvandrere. Norsk innvandrings- og integreringsdebatt er i det hele tatt et trist kapittel, ikke minst siden forsvinnende få originale tanker ser dagens lys. Kadafi Zaman bringer heller ikke mentalt sprengstoff til torgs, men han skal ha kreditt for et hederlig ønske om å berike debatten med klare standpunkter. Dessuten er han vidsynt nok til å slå til alle kanter, ikke uten en viss grad av humor.

Det nye årtusen

Ufrivillig humor oppstår bare ett sted i boka, men da til gjengjeld ganske ettertrykkelig. Når Ap-politikeren Zaman med visjonær styrke ser for seg dagen da en samlet arbeiderbevegelse reiser seg og tar kampen opp mot fremmedfrykt og framskrittsparti, da er det at leseren virkelig setter kaffen i halsen. For «den dagen vil Norges mektigste partiapparat bli satt i gang, og å stoppe det tror jeg ingen kommer til å makte. Det vil bli det nye årtusens reform, en bevegelse som vil ta og rive fremmedfrykten opp med røttene og viske den bort fra norsk historie». På det nåværende tidspunkt kan man ikke annet enn å ta denne millenniumsvisjonen til etterretning, som det vel heter i politikken. Men for øvrig fri og bevare oss alle.