Frisk «stadionrock» fra norsk rocks førstedame

Anne Grete Preus feirer dobbelt jubileum i stort format.

TILBAKE I ROCKEN: Visesanger Anne Grete Preus rocker fra seg på «Et sted å feste blikket». Foto: Adrian Øhrn Johansen / Dagbladet
TILBAKE I ROCKEN: Visesanger Anne Grete Preus rocker fra seg på «Et sted å feste blikket». Foto: Adrian Øhrn Johansen / DagbladetVis mer

ALBUM: Anne Grete Preus har dobbelt jubileum i år: Soloalbum nummer ti og 25 år som artist.

Bok Det markeres med utgivelsen av «Et sted å feste blikket», som også kan fås som ei fiks bok med ytterligere tre cd-er med 37 av hennes gamle sanger, «En røff guide til Anne Grete Preus» (tidligere gitt ut digitalt).

Produksjonen Preus' forrige album, «Nesten alene» (2009), framsto som svært enkelt. Det ble spilt inn av Preus sjøl, med henne på alle instrumenter. Det var nedstrippet - og anonymt.

«Et sted å feste blikket» er det motsatte av dette, og et godt eksempel på at produksjonen kan være vel så viktig som sangene.

Det modigste Det er kanskje Preus' modigste utgivelse, også fordi hun kombinerer nye sider med visitter til egen musikalsk fortid.

Det beste eksempelet er «For gyldne tider», en tung, seig og monumental synth-låt som vekker assosiasjoner til Can Can-tida - men også til Daniel Lanois og U2.

Et nøkkelspor her.

Gode låter Men produksjonen kan også komme i veien for sangene. «But For The Grace» blir i tyngste laget, og i motsatt ende blir den nesten seks minutter lange avslutningslåta «365» i overkant seig.

Men stort sett dreier «Et sted å feste blikket» seg om gode låter, der produsent Kåre Chr. Vestrheim tar ut det beste i Preus.

Med små grep sørger han for å holde på oppmerksomheten.

Gitarist Preus Preus er mer rocka enn på lenge, og hun gjør det meste av gitararbeidet sjøl - både elektrisk og akustisk.

Det kommer særlig til sin rett i tittellåten og «For gyldne tider», som er Preus på sitt beste. Singelen «Vær hos meg» er fengende og mer tilgjengelig, mens snaut sju minutter lange «Kjøpmannen» er atmosfærisk, mektig og jammeaktig - og albumets høydepunkt.

Metaforene Sistnevnte er også et godt eksempel på at Preus tviholder på sin pussige metaforbruk, som er blitt et slags varemerke: «Visdom! Du er en gammel kjøpmann / Som tar seg betalt i skjeve skritt / Visdom, en nådeløs kjøpmann / Som aldri gir kreditt».

Lenny Kay «Tiden går i uniform» synger hun i «Sang til Aurora», der hun for øvrig får celebert selskap av ingen ringere enn Lenny Kaye fra Patti Smiths band.

Han klarer med enkle gitargrep å sette et rått preg på en låt som utmerker seg på dette albumet.

«Et sted å feste blikket»

Anne Grete Preus

4 1 6
Plateselskap:

WM Norge / Warner Brothers

Se alle anmeldelser

Preus blir faktisk mer og mer lik Patti, rockens internasjonale førstedame, og leder fortsatt den norske underavdelingen.

Frisk «stadionrock» fra norsk rocks førstedame