Frisk thriller

Knakende god thriller om en gammel leiemorder.

BOK: Den gamle leiemorderen Frank Machianno lever et fredelig og lovlydig liv i San Diego, men så en dag innhenter fortida ham, og den fryktede «Frankie Machine» blir nødt til å gjenoppstå.

Farlig klubb

Mafiaen er den sorten klubb som man aldri kan melde seg ut av, medlemskapet er livsvarig og livsfarlig. Men Frank Machianno har overlevd i klanen i flere tiår, som en pålitelig og dyktig drapsmann som alltid gjorde jobben sin på en grundig måte. Det er lenge siden sist han drepte, nå lever han et rolig liv som agnselger og med diverse andre lovlige sysler, mens han forsørger ekskona, datteren og kjæresten. Hverdagene hans er proppfulle av gjøremål, men han er organisert og ryddig, og får alt til å gå opp.

En kveld får han besøk av to unge mafiosi, sønner av folk som Frank kjente i gamle dager, og nå trenger de Frankie Machines assistanse for å rydde opp i problemer de har skaffet seg helt på egen hånd. Frankie går motvillig med på å hjelpe dem, men fra da av kastes han inn i en kamp på liv og død. For en eller annen er ute etter å ta livet av ham, og Frankie må begynne å tenke tilbake på livet sitt og alt han har opplevd og gjort som mafiadrapsmann.

Mikke Mus-mafiaen

Frankies oppdragsgivere har vært Vestkyst-mafiaen, også kjent som Mikke Mus-mafiaen. De konsentrerer seg om Los Angeles og ikke minst Las Vegas, og er generelt av et annet kaliber enn sine mer berømte brødre på den andre siden av USA. Dessuten er de verken like smarte eller like framsynte, men absolutt like hevngjerrige. Og de har også vært dyktige til å skaffe seg politiske kontakter, blant andre Richard Nixon har en bitte liten birolle i boka.

«Frankie Machines vinter» er en forfriskende og smart thriller, av den sorten det skrives altfor få av. Og Don Winslow har en hardkokt stil og holder et høyt tempo i fortellerstilen, noe som er godt ivaretatt av oversetter Stian Omland.

Men i motsetning til mange andre som skriver mafiathrillere, har Winslow også en lun humor og en ironisk distanse til hovedpersonene, for eksempel når han beskriver mafiafolk som prøver å leve opp til heltebildet som «Gudfaren»-filmene har meislet inn i bevisstheten til omverdenen. For egentlig er de bare griske og snuskete forbrytere med et oppblåst selvbilde.