Friskt blod

«Eclipse» er en opptur, men den evige kjærligheten mellom Bella og Edward kan slite ut noen hver.

||| FILM: Vi er langt inne i de dype skoger nå. Geografisk er vi i granmørket i staten Washington. Narrativt har vi filtret oss godt fast i forfatter Stephenie Meyers univers. Filmatiseringen av den tredje av fire «Twilight»-bøker baserer seg på at læren fra bøkene er innarbeidet hos de rettroende i den grad at den knapt fungerer som selvstendig film.

«Eclipse» er dog en lettelse etter den kvelende emo-monotonien i forløperen «New Moon».

David Slade har erstattet Chris Weitz som regissør, og orkestrerer sine unge starlets med langt ledigere hånd.

Kvikner til
Bella (Kristen Stewart) er kjæreste med vampyren Edward, men kurtiseres heftig av varulven Jacob (Taylor Lautner). Det bebudede trekantdramaet har allerede splittet verdens tenåringsjenter i to armeer av hamrende hjerter, Team Edward og Team Jacob.

Men kampen om Bellas gunst er ikke bare årsaken til at vi er på randen av en global ungpikekonflikt, der gjensidig utslettelse ville være garantert: Den er også en brusende blodoverføring for fortellingen, som kvikner til liv.

Bella glipper med øynene mot alt hun vil forlate om hun skulle bli vampyr og følge Edward inn i udødeligheten. Jacob på motorsykkelen, med glinsende tatoveringer over brun hud, står i kontrast til den bleke og forfinede Edward; han gløder av liv og robust normalitet der Edward er eksentrisk, annerledes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Passiv
Bella er provoserende passiv med sitt stadige behov for å bli beskyttet og båret inntil Jacobs muskelharde bryst.

Men Stewart overbeviser i filmens to beste scener.

Den første er et mumlende initiativ til fortrolighet med faren (en fin Billy Burke), der far og datter fomler det til når de skal snakke om blomstene og biene.

Den andre er Bellas klønete forsøk på å forføre Edward, drevet av lengsel til å oppleve sex «som seg selv», før hun blir som ham.

Her skinner noe klamt og ekte gjennom det forskjønnende sløret av mystikk.

Svakt manus
Men så er det alt dette andre, som ikke-troende vil ha grunn til å akke seg over.

Manus er fremdeles et minus og flere replikker går på stylter. Sidehistorien om Victoria og Riley er slapp og skjødesløs. Et par historiske tilbakeblikk oser emment av kitsch. Og «Twilight»-filmene tynges under vekten av sin egen dumpe selvhøytidelighet.

De trenger mer letthet, flere samtaler som ikke handler om kamp og død og forpint romantikk. Evig kjærlighet kan slite ut noen hver i lengden.