Friskt om det norske

Nina Witoszeks jakt på det særnorske er en spennende, overraskende, til tider satirisk, til tider humrende gjennomgang av en rekke nasjonale latterligheter og fortrinn fra Edda til Arne Næss, gjennom Wergeland, Welhaven, Ibsen, Hamsun, Vigeland og mange andre.

I jakten på det norske har naturen og naturfølelsen alltid spilt en sentral rolle, enten det nå er antropologer, litteraturvitere, filosofer eller historikere som har forsøkt å beskrive forholdet til sjø, fjell, skog og hav.

Den siste ut på arenaen er den polske Nina Witoszek som i boka «Norske naturmytologier» tar utgangspunkt i en definisjon av kultur som et ikke-arvelig minne. Dermed retter hun oppmerksomheten mot de «tegn, tradisjoner og atferdsformer som et fellesskap husker» og studerer ut fra dette norske erfaringer i kunst, filosofi, historie: «Kollektive meninger og felles tro gjemt i en rite eller et eventyr.»

Slike kollektive meninger kaller Nina Witoszek for «memer». Memene rommer sosial erindring og bevarer og bringer videre felles identitet og kriser gjennom tidene.

Klebrig

Forfatteren velger et europeisk perspektiv, og identifiserer symboler og bilder som har preget norsk forestillingsverden i århundrer. Vår tilknytning til naturen er så klebrig at selv de dekadente, livstrette personasjer i 1880- og 1890-årene ble «friluftsselvmordere», enten handlingen foregikk i virkeligheten eller mellom to permer. Og «hjemme» for en nordmann er ikke sjelden naturen slik som i diktet «Snø og granskog» av Tarjei Vesaas.

Forfatterinnen slår ned på nasjonale ikoner, og er morsom når hun skildrer Askeladden-figuren som bærer av en slags norsk taoisme. Original er hun videre i sin skildring av Hamsuns «økologiske gotikk» og i sin plassering av Vigelandparken som en myte om vilje og makt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Langt på vei mener forfatteren at den norske naturmytologien vektlegger en egalitær og individualistisk etos som er jordnær og rasjonell. I sin framstilling gjør hun ofte bruk av «fremmede øyne». Fra Mary Wollstonecraft som besøkte landet i slutten av 1790-tallet, til den engelske forfatteren Evelyn Waugh som besøkte Frognerparken i 1947 og som syntes Vigelandparken var langt «frykteligere enn ruinene i Hiroshima». Waugh var ikke særlig optimistisk på vegne av nordmennene. «Mens barna lekte i fontenene, spurte jeg meg selv hvilket håp det kan være for et folk som har laget alt dette.»

Sitatet røper egentlig både fordeler og ulemper ved å bruke fremmede øyne. De kan avsløre nye deler av mentaliteten som innfødte ikke ser fordi objektet, dem selv, er rykket for nær. Men fjernheten kan også lede til obskure konklusjoner.

Praktisk

Dem er det få av i Nina Witoszeks bok. Jeg tror f.eks. hun har rett når hun flere ganger påpeker det litt kjølig-praktiske forhold norske naturelskere har til naturen - også når de elsker høyt. Det er lite svulstig oppstemt naturdyrking i det norske memet, om man sammenlikner med for eksempel tysk romantisk natursvermeri. Dersom det er rett at grasrøttene, det vil si holdningene og normene til folk flest, har betydd mye her til lands, bør man ha i minne at for norske bønder og fiskere var naturen verken opphøyd, sakral eller vakker. Den var rett og slett en levevei: Engene ovenfor tunet, åkrene nedenfor, vannene oppunder åsen, vikene, buktene, fluene og medene: Alt tjente til høsting, overlevelse og overskudd. Og skulle man høste fisken, kornet, viltet måtte man kjenne vær og vind, skyformasjoner og jordlag. Man kunne ikke nasegråte over stein, for å låne et uttrykk Tor Jonsson brukte da han skulle karakterisere Vinjes fjelldiktning.

Dette leder også til en av de få innvendingene man måtte ha mot Nina Witoszeks bok. Det europeiske perspektivet kan friste en til å tro at kultureliten har drysset sine synspunkter og holdninger, også om naturen, over menigmann, og at menigmann tok imot og ga seg over. Tror man det, bør man lytte til den nasjonalhelgen André Bjerke mente den norske folkesjela var inkarnasjonen av: Kjerringa mot strømmen. Det kan hende hun er en vel så viktig indikator på hvem nordmenn er som Askeladden.