Frislepp

Sonisk drap.

Original Silence Sliter seg ut halvveis i løpet. CD: Det er godt at Sonic Youth tar seg tid til å gi ut konsertopptaket fra Roskilde-festivalen 2005. Det året var det denne konserten som fløy over hodet på flest, der man halvutmatta sto og hevet om kapp med øyenbrynene over det atonale røret som rant av scenen. På skive kan man faktisk skjønne hva det var de drev med.

Kakofoni

Kort fortalt er dette ene timelange sporet lyden av musikk som blir drept. Det begynner så forsiktig med Kim Gordon på skjør vokal og uforsiktig gitar. Etter hvert som tiden går kommer flere og flere musikere på scenen og bidrar til en regelrett improvisert kakofoni. Og så tar Japans store antimusiker Merzbow til laptopen. Sakte, men sikkert kveler han hele musikkstykket med støy til det bare er noen få smerteskrik fra saksofonen, og deretter ingenting, igjen. Anbefales de folka som ikke synes en god skive må ha gjenspillingsverdi.

Kroppslig

En annen improvisert liveskive hvor Thurston Moore og Jim O’Rourke fra Sonic Youth samt saksofonist Mats Gustafsson alle er med, inneholder også vår egen Paal Nilssen-Love, som her – som andre steder – leverer en oppvisning i trommeslag så krakilsk at man kan argumentere for at det trekker seg bort fra musikk som felt og i retning idrett. Dette er, som tittelen antyder, konstellasjonens andre plate som band og i likhet med den første henvender den seg, improrock eller ei, mer mot et frijazzpublikum enn et poppublikum, for å si det mildt.

De åpner sterkt, med en første platehalvdel så kroppslig og levende at man klart hører musikantene bli fysisk slitne mot slutten av andre spor, men holder dessverre ikke det samme nivået den siste biten av veien. Og noen nydelige øyeblikk med blåserhumor fra Gustafsson til tross, leveres det lite det siste kvarteret de ikke allerede har vært igjennom.