Frisøren i Kabul

Velskrevet, men ikke uproblematisk innsidebok fra Kabul.

BOK: Da Deborah Rodriguez kom til Afghanistan med en humanitær organisasjon i 2002, ble hun forelsket. I landet, vinden og støvet, og i de gjestfrie afghanerne.

Hun så fortvilelsen i det krigsherjete landet, og tenkte: Hva kan jeg - en skarve frisør - bidra med? Hun fikk ideen til en skjønnhetsskole, oppdaget at ideen allerede var i ferd med å bli en realitet, og hev seg med et voldsomt engasjement med i prosjektet.

Denne boka er hennes fortelling om årene i Afghanistan. Det er en personlig beretning om kampen for å få til skolen, og om gledene og sorgene hun opplevde sammen med de afghanske kvinnene som fikk denne muligheten. Boka gir uten tvil et fengslende innblikk i en lukket verden. Men bråket i etterkant av utgivelsen viser at denne typen innsiderapportering er problematisk.

Uredd amerikaner

Den uredde og stadig sigarettrøykende friskusen Deborah - «crazy Debbie» blant venner - finner seg raskt til rette i Afghanistan. Hun har vært ute en vinternatt før, og skyr få midler for å få til det hun vil. Selv ikke å gifte seg med en mann hun knapt kjenner. Ekteskapet med en tidligere afghansk soldat skal da også vise seg å bli til god hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ideen om en skjønnhetsskole er ikke så malplassert som den kan synes. Debbies tanke var at afghanske kvinner, som har liten bevegelsesfrihet, skulle få mulighet til å møtes og til å bli økonomisk selvstendige. En skjønnhetssalong god forretning og kulturelt akseptert arbeid for kvinner i Afghanistan. Debbie arbeider intenst for å få skolen på bena. Hun velger selv elevene og hun velger kvinnene som har det verst. Her er beretninger om ufrihet, tvang og fornedrelser. Tårer og fnising avløser hverandre i det unike kvinnefellesskapet som oppstår på skolen.

Bak sløret

Den fargerike frisøren har i overkant mange kvinneskjebner med i boka, men hun forteller godt - noe Sidsel Melbys utmerkede oversettelse får fram. Vi får innblikk i alt fra brudeskikker til omgangsformer og tevaner i daglig-livet. I én episode skildres et afghansk bryllup. Kjønnssegregeringen gjelder også her og lokalet er delt med et forheng. Kvinner på den ene siden, menn på den andre. Da det blir dans ser Debbie til sin forbauselse at kvinnene som tidligere hadde vist seg blyge, rent ut blir dristige i sin dans med hverandre. Debbie kan ikke dy seg og kikker bak forhenget på mennene:

«Mennene danser med hverandre, flakser med armene, skyter frem hoftene, holder tett rundt hverandre, vrikker seg ned mot gulvet mens de fører hendene nedover sidene på hverandre. Jeg blir lamslått og trekker forhenger litt mer til siden for å se mer.»

Minefelt

Nå skal ikke alt tas for god fisk. Forfatteren har fått kritikk av andre involverte i prosjektet for å finne på ting, og for å overdrive sin egen rolle. I ettertid har Roderiguez innrømmet at hun har endret litt på virkeligheten - bare i detaljer, ifølge henne. Verre har det vært at de afghanske kvinnene involvert har blitt truet på livet. Det ble ikke godt mottatt at frisøren blant annet avslører at hun hjalp en av jentene med å fabrikkere jomfrublod til lommetørklet som skal vises fram bryllupsnatten, og dermed kringkaster at jenta allerede var besudlet.

Som fortelling er boka fascinerende lesning. Den holdes ikke fram som en dokumentar (som Åsne Seierstads famøse bok), men som personlige memoarer. Om forfatteren har vært seg nok bevisst det minefeltet av etiske dilemmaer hun beveget seg i, er en annen sak. Som plaster på såret har hun visstnok lovet de mest utsatt jentene penger til å komme seg ut av landet, penger de aldri har sett. Selv er forfatteren trygt hjemme i Michigan igjen og tjener gode penger på boka som i ukevis har ligger på New York Times’ bestselgerliste.