Fristelser i friluft

Torshovteatret setter alle kluter til i lystspill.

Fristelser, flørt og misforståelser er det nok av i Helge Krogs elegante teaterlek fra 1927. «'På solsiden' er det eneste riktig elskverdige skuespill jeg har skrevet,» sa Krog selv. Og Torshovsteatret lar seg friste. Den radikale refseren Krog er ellers oppsiktsvekkende fraværende i Nationaltheatrets jubileumssesong. Hvem ligger på latsiden?

Instruktøren Svein Sturla Hungnes setter alle slags kluter til i denne oppsetningen som spilles i friluft på tunet til ærverdige Vøienvolden gård. Her er frittgående, høytsparkende høner og skuespillere, hester, kuer, kor og kaniner, tjenestefolk på vaklende verseføtter og et helt orkester som når som helst bryter opp Krogs nitid elegante dialog. Instruktøren har også latt seg friste til å hjelpe Krog med å bearbeide teksten og skuespillerne med et drøss med umotiverte sangtekster (til musikk av Andreas Utnem).

Resultatet er et stilløst sammensurium av musikal-entreer til hest, grovt farsespill, koreografipåfunn på sykkel og teaterreplikker med ettertrykk som huies over gårdstunet. Krogs underfundige vidd, redder Henrik Scheele så vidt litt av som onkel Sverin, Øystein Røger er naivt sjarmerende som godseieren, mens Anne Marit Jacobsen for sin del tar noen drabelige komiske krafttak som svigermoren. Men hvem vet hvilket stykke de er med i?

Terje Ranes som «Slabedasken» Preben og Jan Sælid som «Personen», forfatteren Joachim Friis, spiller lystspillfigurer med traktorstøvlene på.

Når «På solsiden» gjennom årene har inspirert Nationaltheatrets aller fremste skuespillere til strålende suksess, skyldes det kanskje at rollene ikke er klisjeer, men mennesker? Lys levende i solskinnet på Vøienvolden nå er i hvert fall Gisken Armand. Hun finner tonen og hennes Ester er en frodig og modig ung kvinne. I oppbrudd fra karikaturene og underveis er også Andrine Sæther med ømhet for sin Wenche. Men kulissene er best, de er ikke bare vakre, men helt ekte.