Frithjof Wilborn

Før alle norske fotballtalenter drømte om en proffkarriere i utlandet, var det å spille cupfinalen på Ullevaal-matta det store målet. Frithjof Wilborn varmet opp i en time uten å komme innpå i 1987. Men i lørdagens cupfinaleshow på TVø2 er han hovedpersonen.

- Cupfinalen er det mørke kapittelet i min fotballkarriere. Det er en tåredryppende historie, sier Wilborn, sportsankeren som skal lede årets store fotball-vorspiel fra Oslo Plaza.

Han tar av seg på beina og setter seg godt til rette med beina på stolen foran seg.

- Rekker jeg en pris før vi skal ta bilder, spør han og tar fram den karakteristiske runde esken.

Ja, han snuser. Det skulle de visst, alle de som i høst stemte fram Wilborn som Norges kjekkeste TV-mann i nasjonens største avis.

- Espen Thoresen i «XLTV» moret seg med at du hadde fått god drahjelp?

- Det var morsomt, det, men han kunne ikke bekrefte ryktet om at det var to mannfolk som hadde lagt inn masse stemmer på meg. For meg var det revnende likegyldig om jeg ble nummer tre eller nummer én, sier Wilborn.

Men han kan bekrefte at mange av kollegene har vært skadefro.

- Jeg har har aldri betraktet meg som kjekk, og tar ikke en sånn useriøs avisgreie alvorlig. Dessuten hadde jeg foretrukket å bli kåret til den blideste eller hyggeligste.

HAN VAR INGEN AV DELENE da han endelig skulle få føle Ullevaal-matta under seg i 1987. Fotballspilleren Wilborn var spesielt kjent for sin enorme hurtighet.

- Ingen var raskere enn meg. Dessverre var det ikke noe samsvar mellom hurtigheten og en høyst variabel teknikk. Ellers hadde jeg vært proff, sier mannen som løp 60-meteren på 7,9 da han var åtte-ni år.

- Jeg måtte løpe om igjen, for læreren trodde ikke det var sant.

Som ti-åring startet han fotballkarrieren hjemme i Asker. Etter hvert ble det mer alvor; tre år i Strømsgodset i 2. divisjon og tre år i eliteserien i Brann før han avsluttet den aktive karrieren i Faaberg i 1990 og ble trener. Etter en ny periode som hjelpetrener i Faaberg, sa han stopp i fjor.

- Det er umulig å kombinere med journalistjobben både etisk og praktisk, mener han.

Brann-spissen Wilborn ble kreditert målet som sendte laget til finalen i '87, men deler æren med Stein Kollshaugen.

- Han hadde den største delen av foten på ballen.

I fjerde runde mot Strindheim hadde Wilborn sørget for straffe mot Strømmen, og i kvartfinalen skårte han vinnermålet to minutter før slutt i andre ekstraomgang.

- Jeg følte at jeg hadde bidratt til at vi kom til Ullevaal, sier Wilborn.

Hans ulykke ble at Tony Knapp fikk sparken rett etter semifinalen. Per Wold overtok, og den nye treneren lot Wilborn starte på benken i finalen. Men endelig kom beskjeden om at han kunne gjøre seg klar.

- Jeg varma opp i en time. Jeg ble veldig varm, sier Wilborn.

- Da det ble ekstraomganger tenkte jeg at min tur var kommet, men treneren valgte en midtstopper. Da var det ikke flere bytter igjen. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor han satte inn en midtbanespiller istedenfor en hurtig spiss. Min fotballkarriere døde der og da, sier Wilborn.

Brann tapte 0_1.

- Det var mest pinlig overfor alle som hadde kommet for å se meg, ikke minst familien. Det er den første kampen i min karriere jeg ikke har spilt fra start eller kommet innpå. Det ble en gedigen nedtur. Et svært hull, sier han i dag.

WILBORN BLE SKADET og var en av åtte spillere som fikk sparken av trener Teitur Thordarson. Da Rosenborg og Brann møttes i finalen i 1988, satt han på tribunen.

Nå begrenser han seg til sporadiske kamper på TVø2s bedriftslag, men klager over fraværet av estetikk.

- Er du stjerna på laget?

- Jeg er nok den det stilles størst forventninger til. Men jeg får ofte strekk, og det er ikke noe fagert syn. Jeg har S.A.T.S.-kort, men jeg synes det er pinlig å stille opp når formen er så dårlig.

- Hva med kollega Davy Wathne?

- Han er ekskludert og erklært uønsket fordi han ikke bare skjeller ut motspillerne og dommeren, men også medspillerne. Davy blir foretrukket som klubbformann og journalist, sier Wilborn.

- Som far til fire er du kanskje ivrig fotballspiller utenfor banen også?

- Jeg har nok spilt mindre fotball med mine barn enn de som ikke har spilt fotball selv, men det skyldes at jeg er mye borte.

- Men nok til å se om det har åpenbart seg noen nye fotballtalenter i familien?

- Sjuåringen spiller riktignok på klasselaget, men jeg tror fireåringen er den som kan bli engasjert i fotball. Eldstemannen på 12 er mer interessert i data, vitenskap og fisking.

Ettåringen har av naturlige årsaker ikke staket ut kursen enda.

PAPPA WILBORN ENDRET KRAFTIG KURS UNDERVEIS, for egentlig er han adjunkt med hovedvekt på samfunnsfag og drama. I sju år jobbet han i skolen i Lillehammer før journalistikken overtok; først tre år i Bergens Arbeiderblad og ett år i Gudbrandsdølen.

Da TVø2 i 1995 søkte etter folk, hadde han ikke store forhåpninger. Men han fikk prøve seg i et vikariat og fikk raskt fast jobb, først som reporter og i fjor sommmer som sportsanker. Etter en uke fikk han tilbud om å bli en av tre faste programledere.

- Du klarte å terge Nils Arne Eggen under en sending?

- Det er alltid morsomt å få Eggen engasjert. Han var forbanna på meg fordi jeg, som han sa, «burde vite dette, jeg som hadde vært fotballspiller selv».

- Hva var foranledningen?

- Etter kampen mellom Rosenborg og Strømsgodset for to år siden spurte jeg om det var lenge siden RBK hadde blitt så rundspilt.

- Du har hissa på deg Drillo også?

- TVø2-teamet filmet Drillo på 10-15 meters avstand før en landskamp. Vi hørte ikke noe da, men jeg fikk seinere høre at jeg ikke eide folkeskikk. Han kom også med andre løgnaktigheter, men jeg la meg flat _ og fikk intervjuet. Etterpå ble jeg gjennominntervjuet av pressen.

I ettertid har han beklaget at det var meg det gikk utover, presiserer Wilborn.

HAN KAN SYNGE UT SELV OGSÅ, og en gang kostet det ham 1800 kroner.

- Jeg er glad i å synge, og gjør det gjerne.

Men Arne Paasche Aasens «De nære ting» er fjernet fra repertoaret for godt.

- Jeg hørte den på radioen og ble så ivrig at jeg suste forbi i 60-sonen _ og fikk fartsbot.

Da er det tryggere på karaoke-barene, og Wilborn hadde sin storhetstid i Japan for to år siden.

- Kollegene mine påsto at de ikke kunne synge, men etterhvert overtok de podiet.

- Skal du synge i cupfinaleshowet?

- Jeg tror ikke det ville hevet showet. Men hvis Elg eller Kjell Elvis ikke dukker opp, får jeg ta ansvaret.

Drømmen er å få synge i Oslo Gospel Choir, men de kommer ikke lørdag. Derimot blir vi lovet et show som appellerer til både den fotballinteresserte og alle andre som ønsker å bli underholdt på lørdagskvelden.

Som gammel teatermann er Wilborn vant til å stå på scenen, og direktesendinger er etter hvert blitt rutine. Likevel er han spent foran sin debut som programleder i et underholdningsprogram.

- Oppgaven er ganske formidabel.

- Og går det bra er du klar for underholdningsbransjen?

- Jeg er strålende fornøyd med den jobben jeg har, så dette ser jeg på som en annerledes og nyttig erfaring.