Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fritt fall i salongen

DET SER STYGT UT

i verden: USA bruker militærmakt til å skaffe seg en ny koloni i Midtøsten. Sars-viruset brer seg med uant dødelighet. 11 millioner mennesker opplever hungersnød bare i Etiopia. Men sannelig er det alvor her hjemme også: En komiker blir politianmeldt for flaggbrenning. En annen TV-kjendis må kappe tre meter av sin planlagte hytte. Og - gud hjelpe oss! - en litteraturprofessor i Bergen har ikke fått en kritikk av en kritikk av Ibsen-boka si på trykk i det faglitterære tidsskriftet Prosa.

«Kittang-saken», som de siste to ukene har gått som føljetong i Klassekampen, med avstikkere til Aftenposten, Dagsavisen og P2, er det store samtaleemnet blant dannelseseliten om dagen. Saken har mange pirrende ingredienser: prestisjestrid, personangrep, maktavsløringer fra kulissene. Beskyldningene hagler begge veier om usaklighet, populisme og «lurvete metoder». Men selvsagt er alle egentlig opptatt av store og viktige prinsipper for «den kritiske offentlighet». Hele grunnlaget for det demokratiske ordskiftet er truet!

I UTGANGSPUNKTET

skulle dette aldri blitt noen sak. En nestor som Atle Kittang burde være raus nok til å la en ublid, men langt fra usaklig bokanmeldelse passere uten å stemple anmelderen, en ung, oppegående litteraturviter, som inkompetent. Og ingen kan kreve plass til en motanmeldelse i et nummer som allerede er sendt til layout. Men Atle Kittang hever seg over praktiske forhold og hevder seg refusert. Med henvisning til «tilsvarsretten» i Vær varsom-plakaten (som vel aldri var ment å gi frustrerte forfattere fritt spillerom til å besvare bokanmeldelser!) er han sågar fratatt selveste ytringsfriheten! Professorens rystende opplevelse vitner videre om en «tidsskriftkultur i fritt fall» og «journalismens inntog på alle arenaer for offentlig meiningsbyte».

SLIK BLIR EN

personlig krenkelse til storslått kulturkritikk av godt, gammelt merke. Når så Prosa-redaktør Halvor Fosli og Samtidens Knut Olav Åmås antyder at en del eldre akademikere virker sure, pompøse og uvillige til å kommunisere utenfor kollegiet, er helvete løs. Den ene professoren etter den andre - Rune Slagstad, Willy Dahl, Jon Hellesnes - føler seg aldersdiskriminert, men bekrefter diagnosen ved å klage over tidsskriftredaktørenes knefall for «lett-nihilistisk entertainment, slikt mediemennesker setter pris på», og be dem skaffe seg jobb på desken i VG.

ER DETTE

suksessens pris når man greier å gjøre kulturtidsskrifter leselige, interessante og aktuelle igjen? Når redaksjonene ikke lenger fungerer som postkasser, men bevisste, offensive debattsentraler med gjennomslag i massemediene? Med bruk av nye stemmer, utradisjonelle nettverk og aktivt manusarbeid har Fosli og Åmås dyrket fram engasjerte, kritiske, polemiske og respektløse tekster - uten å ofre sakligheten og relevansen. Enkelte ganger har konfliktstoffet riktignok vært søkt (begge tidsskriftene har for eksempel trykt urimelig gretne utfall mot Fredrik Skavlan og «Først & sist»), men gjør dette Prosa og Samtiden til ei eneste «smørje av branding og trendjakt og pubertal provokasjon», slik Kittang påstår?

SURGUBBENE FÅR

uventet støtte hos yngre kvinnelige intellektuelle. Under onsdagens tidsskriftdebatt i Fritt Ords ærverdige salonger ble vi belært av stipendiat Mari Lending og Vinduet-redaktør Janike Kampevold Larsen om «de betydelige anliggender som denne saken inviterer til». Det handler om Skjønn. Dømmekraft. Kompetanse. Integritet. Redelighet. Diskursivitet. Kardinaldyder som Prosa og Samtiden på utilgivelig vis forbryter seg mot (uten at vi fikk noen gode eksempler på dette). Hovedinnleder Lending unnlot å nevne kravet til konsistens. Etter å ha refset Fosli og Åmås for å spre sosiale fordommer, plasserte hun dem i en strilekultur : Landsens gutter ypper seg i hovedstaden ved å «ta» de mektige menn i kulturlivet.

DET ER FASCINERENDE

å oppleve en veloppdragen og sprenglærd kvinne i trettiårene fra Oslo vest i rollen som offentlighetens Tante Sofie - mot frekke striler, for fornærmede professorer, hellig overbevist om selv å representere allmenngyldige verdier hevet over maktforhold. Ifølge Lending skal vi ikke spørre hvem som har makt, men hvem som har autoritet . Hørte vi «naturlig» autoritet? Kulturell maktutøvelse består nettopp i å gjøre sine egne posisjoner og prosjekter naturlige, uskyldige og uimotsigelige, og diskvalifisere andre som inkompetente avvikere. Men de lærde strides uavlatelig om hva som skal telle som fagkunnskap. Som NRKs Tom Egil Hverven påpeker, har Atle Kittangs teorier blitt stadig mer utfordret av andre litteraturvitere, noe «autoriteten» gjerne besvarer med å overhøvle de «uautoriserte» kritikerne. Også Jon Hellesnes liker å fortelle annerledestenkende at ytringene deres mangler «kognitivt innhold» og følgelig ikke kan tas alvorlig.

AKADEMISK AUTORITET

får generelt altfor lite offentlig kritikk. Og enkelte har møtt kritikk med langt mer lyssky midler enn Kittang og Hellesnes, noe Prosa og Samtiden også har satt søkelyset på. Men her trengs mer forskning. Tør vi foreslå en egen maktutredning om Akademiet?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media