Fritt for ikke å være menneske i kampen mot Aliens og Predator

De spiser deg nemlig til frokost.

||| FØR «ALIENS VS. PREDATOR»-merkenavnet ble trukket ned i forglemmelsens filmsøle av det ene etter det andre makkverket, var tittelen bedre kjent som en rimelig suksessrik tegneserie, og senere, på slutten av nittitallet, som en av de store flerspilleropplevelsene på PC.

Dette var en gjennomgangsfigur på utallige LAN-kvelder rundt milleniumsskifte, og jeg hadde flere kompiser som fort ble miljøskada.

I trange lokaler de ikke hadde oversikt over, trodde de paranoid nok at H. R. Gigers såkalte «xenomorphs» luska rundt i mørke hjørner, løp lynraskt oppe i luftesjakter, eller var på vei ut av de fordømte veggene.

NÅR REBELLION, utviklerne av den originale spillserien, selv velger å lage en «remake» av 1999-kultspillet er resultatet blitt for det meste ganske bra. Slettes ikke så ille, faktisk.

Vanligvis opplever vi spill med fyldige enspillermoduser der en flerspillermulighet implementeres i samme slengen, bare fordi det er blitt normen.

OFTE ER UTFALLET skrekkelig dårlig, som med «The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena». I andre tilfeller derimot, lik for eksempel nylige «Bioshock 2», er flerspillersegmentet en særs hyggelig overraskelse.

For «Alien vs Predator» stiller det seg motsatt. Her har det som i utgangspunktet er et flerspillerspill, nesten for syns skyld fått slengt på en alenemodus. Men du gjør Rebellion urett i å undervurdere denne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spillets enspillersegment trekker inspirasjon av henholdsvis «Predator» (1987) og «Predator 2» (1990), «Aliens» (1986) og «Alien 3» (1992).

IKKE BARE KLARER Rebellions «remake» å fange en rekke audiovisuelle kjennetrekk fra disse filmene, inkludert et nostalgisk lydspor med 80-talls lydeffekter (blant annet høres «xenomorphs» ut som Dumbo i sin dødsjamring).

I tillegg lykkes spillet å viderebringe følelsen av scifi-klassikerne i mye større grad enn andre har gjort. En rekke øyeblikk kommer til å få velmenende hodenikk av filmkjennerne.

Ikke så lite imponerende tar Rebellion i bruk vidt forskjellige brukergrensesnitt og gir oss hele tre kontrolloppsett å mestre, ett for hver av klassene. Det går ikke lang tid før du finner din egen favoritt.

LIKER DU Å LIGGE på lur opp-ned i mørket? Eller hva med å forfølge og ta hånd om dine ofre ved hjelp av «Batman»-aktige duppeditter? Er du kanskje rett og slett masochistisk fan av å være hjelpesløst menneske med minimale overlevelsessjanser?

Marinesoldatene er som tatt ut av James Camerons 80-tallsdrømmer, der både kvinner og menn snakker som LA-«Hombres», og har harry navn lik Tequila eller Franco.

I mørket har de bare ei lommelykt og nødbluss til hjelp i kampen mot «Alien»- og «Predator»-utyskene. Samt den ikoniske «pulse»-rifla og den fryktfremkallende radarpeileren, heldigvis.

DETTE ER OGSÅ den delen av spillet som minner mer om intens og stemningsfull romhorror slik vi kjenner den i spillform fra til dels «Doom 3» eller «Dead Space». Husk bare at du er ingen Master Chief.

Her er det lett å bli bytte for både «face huggers» og «Predator»-lokkefeller. Ingen er svakere i denne lekeparken enn du, og hvert eneste møte med et fryktinngytende vesen i glinsende svart «exoskeleton» blir kanskje det siste du ser.

Paradoksalt nok er marinesoldatbiten, selv om den er aldri så dyktig forseggjort, også den mest generiske, og skiller seg ikke særlig ut fra andre førstepersonsskyteropplevelser vi er kjent med. Da er det mer variasjon å hente i de andre enspillerdelene.

«ALIENS» SPYTTER I ansiktet på tyngdekraften og kan gå like godt på tak som på vegger. De opplever verden gjennom et vidvinkelperspektiv, og benytter skyggene for å gjemme seg.

Når du spiller denne klassen er det splitt og hersk som gjelder, og du gis anledning til å «leke» med byttene dine.

«Predator» har på sin side en mengde finurlige hjelpemidler til disposisjon, som skuldermontert laserkanon, usynlighet, muligheten til å se infrarøde kroppssilhuetter og hoppe i svære parkourbyks oppetter tretopper.

EN HISTORIE FORBINDER alle rasene sammen. Det lyssky firmaet Weyland-Yutani har funnet en «Predator»-pyramide på en avsidesliggende planet, og av ukjente årsaker kultivert «xenomorphs» i forskningslaboratoriene.

Alt går selvfølgelig til helsikes, og du får se samme scenario fra tre forskjellige synsvinkler:

Marinesoldatene som må inn og redde, eventuelt bare overleve dagen; de slimete «xenomorphs» som bryter ut av fangenskapet og følger «Alien»-matriarkens ønsker (samtidig som de dreper alt i sin vei); og «Predator»-villmannen som skal sprenge hele dritten til himmels for å hindre at noen tukler med kulturarven hans.

ENSPILLERDELEN ER derimot litt vel kort. Med unntak av den mer gjennomarbeida marinesoldatbiten, kunne «Predator»- og spesielt «Alien»-porsjonene med fordel vært litt mer utbrodert.

Riktignok blir vi bydd på en fengende ekstra overlevelsesmodus, men med kun to baner virker dette nærmest som en ettertanke. Merkeligere er det at den annonserte samarbeidsmodusen glimrer med sitt fravær.

Rent visuelt holder ikke alt mål, selv om både grafiske detaljer, håndholdt kamerastil og aktiv lys- og skyggebruk tidvis klarer å imponere.

IKKE MINST MÅ det nevnes at spillet titt og ofte er riktig så grotesk, ubehagelig og ikke minst aldri så lite forstyrrende. Animasjonene er skikkelig grufulle.

Spesielt i rollene som «Alien» og «Predator» får du smak på virkelig «over-the-top» blodig og tilfredsstillende voksenaction - noe som blant annet skapte kontrovers rundt spillets utgivelse i Australia.

Det hersker ingen tvil om at dette er et 18 årsgrense-spill når du kan dra hodet av stakkars uskyldige opp etter fossblødende ryggmarger, eller tvilsomt penetrere kvinnelige soldater med den skarpe halen til «xenomorphs».

ET ASPEKT MED «Alien vs Predator» mer substansielt er at enspillerdelen, i motsetning til andre førstepersonskytere som «Modern Warfare 2» eller «Killzone 2», faktisk lærer deg å mestre de forskjellige rollene i spillets flerspillerdel.

I så måte blir enspillerdelen en flott oppvarming til alle treveis episke slag over nett. De dynamiske flerspillermulighetene er svært underholdende, og hele 18 spillere kan gyve løs på hverandre i seks forskjellige kampoppsett.

«Predator» er nesten som guder å regne, og derfor får ikke alle spillere muligheten til å benytte disse. Kaoset er komplett når man kjemper på lag, og hvert lag inneholder én av hver klasse.

I DET LILLE JEG har fått testet av flerspilleren føles «Alien vs Predator» derimot passe avbalansert på tross av dette.

I likhet med mange andre flerspillere er det nok lettere å gjøre en grundigere bedømmelse i etterkant av spillets lansering. Nettkoden er foreløpig ikke helt stabil, men dette har Rebellion gode muligheter til å rette opp i.

Når alt kommer til alt har vi likevel sett det meste før. «Alien vs Predator» flytter ingen grenser sammenlignet med andre førstepersonskytere på markedet i 2010.

I SIN STEMNING og variasjonsrike spilløyeblikk er det likevel flere gullkorn å hente. Du skal ikke se bort i fra at dette blir nok en stamgjest på kommende LAN-fester, i likhet med evigvarende «Counter-Strike» og «Left 4 Dead»-spillene.

Er du av dem som ønsker et gjensyn med høydepunktene fra spillåret 1999 og 80- og 90-tallets beste scifi-filmer, da er dette definitivt spillet for deg. «Game over, man! Game over!»

Fritt for ikke å være menneske i kampen mot Aliens og Predator