Fritt fram for lærebøkene

Så har det skjedd - den statlige godkjenningsordningen for lærebøker i grunnskole og videregående skole er fjernet.

Det skjedde 13. juni i Stortinget under behandlingen av endringer i opplæringsloven. Dermed er en statlig kontroll- og sensurinstitusjon som vi har hatt siden 1860, gått over i historien. Det betyr at den enkelte skole og den enkelte lærer kan ta i bruk lærebøker som ikke har vært gjennom den omstendelige vurderings- og godkjenningsmølla forvaltet av NLS (Nasjonalt læremiddelsenter). Betyr det at elevene fra neste skoleår vil møte en helt ny flora av lærebøker? Neppe. Men opphevingen av den statlige godkjenningsordningen bør innvarsle en langt mer aktiv holdning fra skolens side når det i tiden fremover skal skiftes eller kjøpes nye bøker til bruk i undervisningen.

Mye tyder dessverre på at vurderingsprosessen før en skole eller en lærergruppe bestemmer seg for et nytt læreverk, er temmelig usystematisk og tilfeldig. Satt på spissen kan valg- og vurderingsprosessen i for eksempel den videregående skolen gjennomføres i løpet av siste lærerråd før sommerferien. Tilfeldigheter, en enkelt lærers smak og meninger, bibliotekaren som tar fjorårets bokliste i reprise er bare noen av eksemplene på hvordan valg av nye lærebøker foregår. Ingen katastrofe, kan man vel si? Så lenge det statlige godkjenningsstempelet var å finne i bøkene, følte nok de fleste at da var boka godkjent og god nok. Nå er situasjonen annerledes. I fremtiden vil bokmarkedet i prinsippet være fritt og usensurert. Hva innebærer i realiteten det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Godkjenningsordningen ble skapt av god vilje, men den har overlevd seg selv. Ulike beveggrunner har nok ligget bak systemet med en godkjenningsordning for lærebøker i den obligatoriske skolen. Man ville sikre seg at eleven ikke ble utsatt for ideologiske overtramp. Man ville sørge for at læreplanenes krav til enhver tid ble skikkelig oppfylt i bøkene. Språklig korrekthet skulle sikres, og likestillingsprinsippenes idealer skulle være synlige. I og for seg gode intensjoner som NLS ble satt til å håndheve. Korpset av konsulenter hadde sin arbeidsinstruks som ble fulgt til punkt og prikke. Og vel så det. Etter hvert som vi fikk opphevingen av blant annet kringkastingsmonopolet, et stadig mer pluralistisk mediesamfunn og det gradvise frislippet i skoleverket med økende antall privat- og friskoler, kom også kravet om frihet under ansvar når det gjaldt skolebøker. Små signaler om at ordningen muligens hadde overlevd seg selv, kom også. Når nidkjære likestillingskontrollører vendte tommelen ned for leseverket som i aller beste hensikt ville lære elevene kompliserte rettskrivingsregler i norsk ved hjelp av André Bjerkes morsomme æ og e-dikt om Erna og Sverre, kan man unektelig stille seg spørsmålet om Norge var å betrakte som en pionernasjon eller en sinke på likestillingsområdet.

Her er Erna. Der er Sverre

Sverre er en vrien herre.

Han er tverr. Men hun er verre.

Det skjer iblant, som du kan se:

Vi sier æ , men skriver e.

Eller det omstendelige og utrolige apparat som bøkene i KRL (kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) måtte gjennom før de kunne erklæres som 'friske'. Inntil 20 ulike instanser, institusjoner, trosretninger, prester og profeter, konsulenter og kontrollører måtte i verste fall vurdere læreboka for å se om man hadde gjort rett og skjell for seg i verket.

Viktigst i den omstendelige godkjenningsordningen var likevel kravet om å dekke læreplanens mål. Dersom deler av læreplanens pålegg ikke var å finne i læreboka, slik de angivelig skulle være, kunne den i praksis ikke godkjennes. At lærebøkene kunne bli tykke og kostbare, er én side av saken. En annen side var likevel viktigere: De fleste lærere har tatt for god fisk at når det forelå en fagdidaktisk godkjennelse av en lærebok, var det i seg selv en kvalitetsgaranti. Det er en villfarelse. Fagdidaktisk godkjennelse var en kontroll på at læreplanmålene som bøkene tok opp, var dekket. At den pedagogiske kvaliteten var til stede, ga godkjenningsordningen ingen garanti for.

Nå kan det tenkes at vi får lærebøker der deler av fagplanen ikke blir tatt opp. Dermed må lærerne selv sørge for at de pålagte krav i planverket blir gjennomgått, selv om læreboka ikke har det med. For den urutinerte læreren med kort praksis og erfaring kan en slik utfordring virke skremmende. Det er ingen overdrivelse å si at lærebøkene i stor grad har styrt undervisningen. Det er først med innføringen av R-94 i den videregående skolen og L-97 i grunnskolen at lærebokas regime i teori og praksis er blitt svekket, og andre undervisningsopplegg med aktiv læring, leikpedagogikk, digitale læremidler, prosjektarbeid og andre arbeidsmetoder har fått rikere spillerom. Dette til tross, læreboka vil nok i lang tid fremdeles bli det sentrale læremiddelet i undervisningen.

Når godkjenningsordningen nå er opphevet, ligger forholdene til rette for nye ideer og mulige annerledes lærebøker. Hva dette i praksis innebærer, vet vi relativt lite om. Men det arbeides med nye læreverk som trekker inn den digitale teknologi, og det antydes at de voluminøse lærebøkers æra er over. De sidemagre, mer tematiserende bøkene kan bli den nye typen, men vi vet foreløpig relativt lite. Forlagene holder kortene tett for brystet fordi alle føler at vi er inne i et regulært paradigmeskifte der ny teknologi kan endre både bokas form og bokas innhold. Når så dette faller sammen med oppheving av den statlige sensurinstansen, innebærer det at vi, om ikke til høsten, så i løpet av få år, kan oppleve en ny bølge av lærebøker her til lands.

Men så lenge den nye informasjonsteknologien ikke har slått inn, vil læreboka neppe endre seg mye, selv om vi altså har banen fri for dommeren i sort drakt. Konservatismen i lærerstand og i forlagsbransje er i seg selv en bremse, eller en garantist for at eksperimentering med en annerledes lærebok sannsynligvis vil gå sakte. Forlagene tør nok i svært liten grad prøve seg med noe nytt, la oss si i presentasjonsmåte eller forfatterstemme fordi de aller fleste skoler vil ha den varen den alltid har fått.

Skal vi stimulere til flerstemte lærebøker og læremidler, må blant andre mediene inn på banen. De store avisene burde nå føle ansvar for at også læreboka, både som vare og som kulturformidler, blir lagt under lupen. Aftenposten, VG og Nordlys har markert seg, men er det skapt tradisjon for den slags? For NFF som nå arbeider med å stimulere til økt lærebokoppmerksomhet i aviser og øvrig presse, er alltid argumentet man blir møtt med, dette: «Men vi er jo ikke fagutdannet i matematikk, norsk, engelsk, forming eller historie? Hvordan kan vi da øve kritikk og gi vurdering?» Selvsagt er det et visst hold i slike synspunkter. Men godt journalistisk gangsyn kan faktisk være nok. Ta nå et fag som matematikk. Hadde mediene tatt tak i den nye matematikken på 1970-tallet og formulert kritiske foreldremerknader til noe så selvfølgelig som språkbruken, eller nyspråket, som ble introdusert i barneskolens matematikk, hadde kanskje ikke skolens viktigste støttespillere den gang blitt skyllet ut med badevannet. Det som skjedde, var at man i matematikkens navn innførte en språkbruk som foreldrene ikke forsto og som dermed satte barnas beste hjemmehjelpere på sidelinja. Var matematikk gråsone for mange tidligere, ble faget for alle oss som ville hjelpe, mørkt fastland. Nettopp dette kunne ha blitt et usedvanlig godt poeng hvis avisene hadde dristet seg til å si noe om matematikkbøkene i grunnskolen. Kritiske innspill vil normalt avføde debatt. Debatt om lærebøker har til i dag ingen tradisjon i Norge. Men vi trenger denne debatten. Den blir en del av arbeidet med å skape de beste lærebøkene.

Tok

fjorårets

bokliste

i reprise

Lære-bøkene

har styrt

under-

visningen

#

FRITT FRAM for lærebøker uten statlig godkjenning gir mange nye muligheter for lærerne i undervisningen. # Foto: SCANPIX