SKITNE FORHOLD: Useriøse og kriminelle aktører får stadig større innpass i norsk arbeidsliv. Foto: Truls Brekke/Dagbladet
SKITNE FORHOLD: Useriøse og kriminelle aktører får stadig større innpass i norsk arbeidsliv. Foto: Truls Brekke/DagbladetVis mer

Fritt fram for rovdrift

KOMMENTAR: Arbeidslivet endrer seg i ekspressfart, og de rødgrønne er i ferd med å havne i bakleksa, skriver Marte Michelet.

|||Den siste uka har Dagbladet i en serie artikler fokusert på de råtne forholdene i renholdsbransjen. Tilsynelatende streite norske rengjøringsfirmaer opererer med et system av underleverandører, som gjør at de kan toe sine hender og spille uskyldige når de mest groteske historier kommer for dagen. Det handler om ansatte som blir truet og trakassert, og som jobber for absurd lave lønner i en bransje som blir mer og mer preget av svart virksomhet. Useriøse og kriminelle aktører selger sine renholdstjenester videre til norske frontselskaper, som får store kontrakter både i offentlig og privat sektor fordi de kan underby de ryddige firmaene.

Selskapet Cleanit, for eksempel, har solgt gulvvask til blant annet Vålerenga Fotball og Olav Thons selskaper, utført av en underleverandør som nå er dømt til fengselsstraff for narkotika og drapstrusler. En razzia utført på adressen til denne underleverandøren ga politiet mistanke om bordelldrift. Fattige østeuropeiske kvinner kan utnyttes til så mangt.

Men denne typen aktører er i mindretall. Det man ser mer av er firmaer som Unic Management, registrert i Estland, men med norske eiere. Som Dagbladet avslørte, leier dette firmaet blant annet ut estiske stuepiker for 40 kroner timen til statseide Sem Gjestegård. Dette er lovlig, fordi renholdsbransjen — i motsetning til bygningsbransjen — ikke har allmenngjorte tariffavtaler. Det vil si at alle EU-registrerte firmaer uten problemer kan komme seg rundt at minstetariffen for renholdsarbeid i Norge er ca. 130 kroner timen. Resultatet er massiv sosial dumping og utskvising av mer anstendige firmaer. Tilfellet Sem Gjestegård viser det tydelig — der ble ISS, som driver noenlunde etter norsk arbeidslivsstandard, valgt bort fordi Unic Management var mye billigere.

Dette er mekanismen som sørger for at rovdriftsfirmaene får stadig større innpass i norsk arbeidsliv. Som alle andre offentlige innkjøpere er Sem Gjestegård pålagt å velge det billigste alternativet. Til tross for sterkt press fra fagbevegelsen og de nedre rekker i Arbeiderpartiet, har den rødgrønne regjeringen bare tatt et halvhjertet oppgjør med anbudspolitikken. Man har sagt at «bestemor ikke skal ut på anbud», mens resten er greit. I en situasjon der Norge invaderes av underbetalingsfirmaer fra EU er dette en stilltiende aksept av sosial dumping.

I kjølvannet av finanskrisen sikler stadig flere slike selskaper etter å få en bit av den unikt høye norske veksten. Opp mot det presset som kommer til å komme, holder ikke de nåværende virkemidlene. Ikke hvis man skal ha noe håp om å bevare den norske modellen. Regjeringen kan ikke sitte og se på at bransje etter bransje tas over av dypt suspekte norske fasadeselskaper med en underskog av useriøse underleverandører. På dette området forventer velgerne virkelig at en Ap-statsminister skal ordne opp, særlig når han har flertall på Stortinget.

Allmenngjøring av tariffavtaler har vist seg å være en treig og byråkratisk prosess, som bare blir noe av i de områdene av arbeidslivet der det finnes eksepsjonelt sterke fagforeninger. Fordi Fellesforbundet er så mektig, har det klart å holde kontroll på sin sektor. Men Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet eller Arbeidsmandsforbundet (som organiserer renholdere) har langt fra samme muskelstyrke, og opplever at standarden for de gruppene de organiserer er i fritt fall.

Som LO-leder Roar Flåthen sier om renholdsbransjen i dagens avis: «I dag er det sånn at bare man har kost og bøtte, er det bare å sette i gang». Derfor krever han, sammen med NHO, at staten innfører en sertifiseringsordning for rengjøringsselskaper. Firmaene må dokumentere at de driver lovlig, betaler skatter og avgifter, betaler ut lønn og feriepenger, har lovlige arbeidskontrakter for alle ansatte, at de følger arbeidsmiljøloven, og så videre. Hvis ikke blir de ikke godkjent og får ikke operere i Norge. I kombinasjon med solidaransvar — at alle oppdragsgivere har ansvar for at underleverandører betaler ut lønn — vil et slikt tiltak trolig gjøre mye for å få vekk de kriminelle og svarte aktørene.

Men for at norsk arbeidsliv ikke skal bli ugjenkjennelig i løpet av noen år må et slikt tiltak også følges opp av nye anbudsregler i det offentlige, der firmaene ikke bare tvinges til å konkurrere på pris, men på anstendige arbeidsforhold.